Bøker

Vidsynt om Europas mørke fortid

Tyske Jenny Erpenbecks roman «Alle dagers ende» har spenn, vidsyn og poetisk kraft – kvaliteter som er sjeldne i dagens litteratur.

ROMAN

Jenny Erpenbeck

«Alle dagers ende»

Oktober

Romanen som kom ut i 2012 kan sies å være typisk for Jenny Erpenbeck, som ved siden av sitt forfatterskap også har markert seg som teaterregissør og filmskaper. Hun vokste opp i daværende DDR, og vårens bok omhandler som mange av hennes andre arbeider, individet prisgitt et totalitært regime. Skulle jeg trekke fram en annen roman som i tema og litterær tyngde kan sammenlignes må det bli finsk estiske Sofi Oksanens bøker, særlig «Utrenskning» og «Stalins kyr». Oksanen har kanskje et mer sanselig språk, men begge har denne evne til å billedgjøre og vise fram de menneskelige omkostningene i de totalitære regimenes tid i Europa.

Jenny Erpenbecks beretning er imidlertid preget av en sterkere intellektuell og visjonær tilnærming. Det er ikke bare karakterene og deres handlinger som er sentrale i romanen, men også tida og de geografiske stedene spiller vesentlige roller i det menneskelige dramaet som rulles opp. Det brettes ut et stort lerret. Historien beveger seg fra det habsburgske rikets storhetstid, fra 1890, gjennom det samme rikets avskalling og oppløsning under første verdenskrig, gjennom framveksten av fascismen og nazismen, annen verdenskrig, utrenskningene under Stalin, og forfølgelsen av jødene. Uten at disse storpolitiske og dramatiske hendelsene på noen måte inntar sentrum i fortellingen, de er snarere som vibrasjoner i bakgrunnen, sterke og vedvarende.

Fortellingen åpner i det sentraleuropeiske Galicia, et område som i sin tid hørte under Østerrike Ungarn, men i dag er et område delt mellom Polen og Ukraina. I tida før sammenbruddet av det østerriksk ungarske riket under første verdenskrig, levde en stor jødisk befolkning i dette området. Den sentrale stemmen i romanen er en rødhåret jødisk kvinne som lever flere forskjellige liv, og dermed gestalter de forskjellige epokene gjennom historien. Hun dør som spedbarn i Galicia under en periode med jødeforfølgelse. Hun gjenopplives i et av romanens såkalte «intermessoer» takket være sine snarrådige foreldre. I neste kapitel er hun å finne som kommunistisk flyktning i Moskva der hun blir offer for Stalins utrenskninger, og dør i Sibir. Hun gjenoppstår i neste kapittel fordi hun ved en tilfeldighet havner i den rette bunken med papirer, og kommer til i Øst-Berlin og lever der til hun er nesten seksti. I et forenet Tyskland blir hun hele nitti år.

Det hele kan framstå som lett forvirrende, men denne formleken viser seg som en kvalitet. Den tydeliggjør og speiler de små marginene og tilfeldighetene som styrer en menneskeskjebne under brutale, totalitære regimer. Den lavmælte litterære stemmen er også en styrke. Språket flyter lett og nøkternt. Til tider glitrer hun til med skarpe og overraskende iakttakelser. Slik kan hun skrive om det hun kaller «det største mysteriet i menneskehetens historie»: « ... hvordan forandringer, tilstander eller hendelser av allmenn natur, som for eksempel krig, eller langvarig hungersnød, eller en funksjonærlønn som ikke holder tritt med den løpske inflasjonene – kan sette sitt preg på et hvilket som helst individuelt ansikt. Hos den ene får det håret til å gråne, hos en annen eter de opp et par yndige kinn ... Avspaltingen av Ungarn kan manifestere seg som sammenbitte lepper i ansiktet til en kone.»

Med slike antydninger til mørk humor rykker denne vidsynte og klarsynte beretningen framover. Sitt vidtfavnende emne til tross, klarer den seg med snaue 275 sider. Også det imponerende. Jenny Erpenbeck er ingen snakkesalig forfatter. Hun velger sine ord og sine setninger med omhu. Resultatet er en skrift som nesten blender med sine skarpslipte formuleringer. «Alle dagers ende» kan betraktes som en klagesang over det totalitære Europa, illusjonsløs og uendelig trist, men avlevert med vidd og intelligens.

Mer fra Dagsavisen