David Vann er opptatt av åpenhet rundt selvmord, og skriver om det både i «Legender om et selvmord» og «Caribou Island». I dag er han på Lillehammer. FOTO: GERD ELIN STAVA SANDVE

Vi må prate om selvmord

Han skriver om selvmord, og forteller gjerne om farens og andre familiemedlemmers død for egen hånd. Det må man, sier David Vann.

LILLEHAMMER (Dagsavisen): - Forlatthet. Det var det jeg følte sterkest. At jeg var blitt alene tilbake. Ofte når jeg forteller om fars selvmord, ender jeg opp med å fokusere på fortielsen, sinnet, hva jeg gjorde for å holde det hemmelig for alle andre at min pappa var en sånn en. En sånn som ga opp. Jeg sa at han døde av kreft i stedet, sånne ting. Men forlattheten var viktigst. Sterkest, sier David Vann til Dagsavisen.

Han er forfatteren av flere sterkt kritikerroste bøker, inkludert novellesamlingen «Legender om et selvmord» og romanen «Caribou Island».

Akkurat nå besøker han Norsk Litteraturfestival på Lillehammer, hvor han er et av de viktigste punktene på programmet i dag.

 

Selvmordets skam

«Caribou Island» starter med at en av romanens hovedpersoner, Irene, forteller om hvordan hun var den som fant sin egen mor hengende i et rep, død. Det er førti år siden, men preger henne likevel sterkt, på måter hun ikke har oversikt over. Mest fordi hun har prøvd å undertrykke det, late som om ingenting skjedde.

- Slik er det. Selv endte jeg opp i en rekke forhold med damer som ikke engang likte meg. Siden jeg var blitt forlatt en gang, kunne jeg likeså godt legge opp til at det skjedde igjen. Det var sikkert min feil at far forlot meg. Jeg kunne umulig være verdt å elske.

 

Informasjon funker

Vann rister på hodet. Han vet jo at det han sier ikke stemmer. Når en far begår selvmord, er det ikke den 13-årige sønnens feil. Selvsagt ikke. Men det føles sånn.

- Det er grusomt viktig å snakke om selvmord. Ikke på noen glamoriserende eller måte, eller med oppskrift i avisen. Den som tar sitt eget liv må ikke framstilles som helt. Men de etterlattes følelser må fram. Og informasjon om depresjon. Det veldig enkle men ekstremt viktige budskapet om at du er ikke alene. Depresjon er ingenting å skamme seg over. Andre føler seg også sånn. Det finnes hjelp å få - faktisk opplever åtti-nitti prosent av de som får behandling for depresjon at det funker. Du er ingen freak!

 

Humor i tragedien

Engasjementet er tydelig, gjennomgripende. Optimistisk. Tross det tilsynelatende dystre temaet i bøkene, er David Vann en smilende, morsom type. Også i bøkene er det humor, ikke bare av det tragiske slaget. Innimellom den triste fortellingen om det voksne paret Irene og Garys tynnslitte ekteskap, får leseren av «Caribou Island» være med på en morsom utroskapshistorie der parets datters forlovede, Jim, forelsker seg blindt i en langt yngre turist, som snurrer han rundt lillefingeren og lopper han for store pengesummer. Den vakre turistens kjæreste er en annen morsom figur, tafatt og puslete og på ingen måte mann for den vakre femme fatalen han er sammen med.

- Tragedie er aldri bare tragisk. Det er masse humor i livene våre, mye som blir fantastisk morsomt om man bare tar et steg til siden og betrakter det, sier Vann.

Likevel nøler han ikke med å proklamere sin kjærlighet til nettopp tragedien.

- Tragedien viser oss hvordan vi egentlig er, vi mennesker. Vår enorme hang til å løpe mot det motsatte av det vi faktisk trenger.

 

Romantiske drømmer

Som da Gary i «Caribou Island» konkluderer med at det han trenger å gjøre for at livet hans skal bli bedre, er å bygge en primitiv hytte på en øy langt borte. En hytte kona Irene hater med hele sitt hjerte. Hun frykter at han skal forlate henne. En frykt som ikke akkurat gjør det enklere for Gary å like henne, kritisk og redd som hun er.

- De elsker hverandre, men passer ikke sammen. Det er min definisjon av tragedie. Garys romantiske drømmer om å fikse ting, at han gjennom å bygge noe vil finne fred, er også typisk tragiske. Ikke minst dette at han søker til naturen, som om naturen i seg selv vil gi ham en fred han ikke allerede har innabords. For naturen fungerer ikke sånn. Naturen er et speil. Den viser deg det som allerede er innabords. Hvis målet er å unnslippe deg selv, å rømme, er den det verste stedet å dra.

 

Kunst er kraft

Mens kunsten er det beste.

- Kunstens mest fantastiske egenskap er at den er i stand til å vise oss det vi ikke orker å forholde oss til på andre måter. Den skaper og omskaper oss. Gjør stygt til vakkert. Alt som er vanskelig i kulturen, i livet, blir håndterbart når kunsten, litteraturen, musikken, filmen viser oss vei gjennom det. Derfor er det komplett og totalt misforstått når man i USA tror at veien til et bedre, mer effektivt og veljustert samfunn er å kutte penger til kunst og andre «uproduktive» sektorer, samtidig som man bygger flere fengsler. Snakk om å skyte seg selv ikke bare i foten, men midt i kroppen!

gerd.elin.sandve@dagsavisen.no