«Vi kan ikke ta med oss alt dette hjem»: Sjarmerende roman fra sanguniverset

ROMAN

Frank Tønnesen

«Vi kan ikke ta med oss alt dette hjem»

Pelikanen

Trond Egil (47) liker å samle på ting. Det siste tiåret har det gått mest i fajanse, særlig fra Figgjo og Egersund. Lageret i kjelleren vokser, men på antikkmesser og på finn er det stadig flere fine ting å kjøpe. Og når man for eksempel er bedt i konfirmasjon, og i skapet på lokalet ser et par fine gamle eggeglass av typen Tana fra Egersund Fayance, eggeglass som sikkert bare står der og aldri blir brukt, så kan det nok kanskje hende at man blir litt fristet til å redde disse med seg hjem.

Kona trenger ikke vite noe. Ikke om den sjeldne fløtebollen fra Egersund Fayance Trond Egil fant i hotellresepsjonen på jobbseminar heller.

Tormod har aldri betalt for et juletre i et liv. Han og kompis Ove har alltid ordnet det på sitt vis, i skogen i mørket. Men i år gidder ikke Ove være med. Tormod finner en ny løsning. For Rotary har trær til salgs, og disse står også ubevokta i nattemørket. Tror Tormod, i hvert fall, og forsyner seg. Før han får høre om viltkameraet ...

Små og større tjuverier er altså noen av ingrediensene i Frank Tønnesens debut som romanforfatter, med «Vi kan ikke ta med oss alt dette hjem». I boka introduseres et stort persongalleri. Det er typer som fans av Tønes’ visetekster vil kunne dra kjensel på. Gjenkjennelig sørvestlandske, og dermed så spesifikke at de blir universelle. Alle med deilig sørvestlandske navn, som plasserer dem i klasse og generasjon.

Her er Leif, som ikke bruker blinklys og som alltid pumper feil på clutchen, og brøler sint til all kritikk. Bernt, som har gitt vekk en skjenk til Reidar, som Reidar aldri kommer og henter. Men fårikål vil Reidar ha, når Bernts kone Anna Torild byr på. Han spiser gryta nesten tom! Tarald er hundeeier, men syns det er like greit at hunden nå er forsvunnet. I den nevnte konfirmasjonen dukker onkel Erik, som ikke er noens onkel, opp uten mopedhjelm, og ingen kjenner ham igjen.

Mye humor, men også en del alvor. Bjørn og Ronny er brødre, men etter krangelen om foreldrearven har de ikke lenger kontakt. En navnløs person er fryktelig ensom. Mange konflikter bobler like under overflaten. Folk har god kontroll med hverandre, og nærhet i geografi er ingen garanti for å ha et nært og kjært forhold.

«Har du ikke lagt merke til hvordan det fungerer på dette stedet? [ ...] Du får én sjanse, det er alt. Om du mislykkes, er det game over. Når det raser sammen, klarer du ikke bygge det opp igjen. Folk gidder ikke [ ...] det vanligste, tror jeg, er å stikke av når du har gjort noe du ikke burde gjort. Noe som blir vanskelig å leve med», oppsummerer en, etter å ha forklart at for eksempel homofile i hvert fall ikke passer inn.

[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]

Frank Tønnesen slår ettertrykkelig hull på myten om koselig samhold der alle kjenner alle på bygda. For det første kjenner ikke folk hverandre. For det andre kan de ofte ikke fordra hverandre. Og de har i hvert fall ikke glemt den uheldige episoden den gangen for mange år siden.

Mye er smart tatt på kornet. Utrolig gjenkjennelig. Folks fakter, talemåter, tenkesett. Deres små og store, oftest små, hverdagsproblemer. Tønnesen har, her som i sangene, en velutviklet sans for hva det er som binder folk sammen, og hva som støter dem fra hverandre. Folks vaner og særheter, og omgivelsenes velvilje og aksept for disse. Som når gamle Greta fryder seg over å steike krumkaker og dele med nabo Berit. Berit takker pent for kaker slik hun alltid gjør, men bestemmer seg for at i år skal hun kaste de uspiselig smakløse kakene med en gang, ikke vente til påske slik hun pleier. Greta legger seg lykkelig, overbevist over å ha gjort en god gjerning. Berit også, ditto, ved å ta imot. Slik har det alltid vært, slik vil det alltid forbli, forstår vi. Og slik er det jo med mye her i livet. Vi holder på. Smører lim på samfunnsdelene.

Hovedpoenget her er ikke noe tydelig plott eller klassisk karakterutvikling. Snarere er det å vise fram et knippe typer, dra et par forbindelseslinjer mellom noen av dem, og til sammen si noe om hvordan mennesker forholder seg til hverandre. Om hva det vil si å høre til. Eller ikke.

Les også: Tomas Espedal: Burlesk om døden (DA+)

I starten kan det være litt forvirrende med alle personene og hva de nå heter alle sammen. Men det går seg til. Alt episodene er ikke like viktige. Det er ok. Mer irriterende er det at boka er på bokmål. I et lanseringsintervju med Klassekampen fortalte Tønnesen at han ikke lærte nynorsk godt nok på skolen til å skrive nynorsk, selv om hans egen – og åpenbart romanfigurenes – dialekt ligger mye nærmere nynorsk enn bokmål.

Jeg håper virkelig norsklærerne på Sokndal skole rødmet kraftig av skam da de leste akkurat det. For dette er ei bok som er god nå, men som kunne blitt strålende også språklig om den var skrevet på en målform som i enda større grad enn bokmål tillater sørvestlandske tillempninger. Om den var hakket mindre stiv i målet, rett og slett.

Frank Tønnesen er en god observatør av mennesker, og en lun humorist, i litterær slekt med forfattere som Ragnar Hovland og Agnes Ravatn. Alt i alt kommer han veldig godt utav romandebuten. Selv om den er på «feil» språk.