Si «typisk Lars Saabye Christensen», og de fleste norske lesere vil ha en slags idé om hva det dreier seg om. Oppvekstroman, Oslo Vest med tyngdepunkt Frogner, ulykkelig forelskelse, mannlig hovedperson som på ett eller annet vis har en skavank, og kompliserte nære relasjoner. Helst ispedd et par popkulturelle tidsmarkører, gjerne fra musikkens verden.
«Sluk» er en typisk saabyesk roman. Oppvekst, check. Frogner, check. Ulykkelig ung kjærlighet, check. Mannlig hovedperson med skavank, check. Vanskelige relasjoner, check. Musikkreferanser, check.
Men det gjør den ikke til noen dårlig roman. Heller ikke målt opp mot Saabye Christensens egen produksjon, som spenner fra et par svært gode, med rette klassiske og prisvinnende romaner («Beatles», «Halvbroren»), til et par som oppleves mer forslitte i sin turnering av de samme temaene («Visning»).
«Sluk» er nostalgisk, men tipper ikke over i forslitt kliss likevel, mye takket være forfatterens alltid like stilsikre håndtering av språket, hans utporsjonering av informasjon, og en svært uventet vri midtveis og igjen mot slutten av romanen.
Boka er delt i to cirka like lange deler med hver sin prolog, pluss en epilog som binder de to underveis tilsynelatende helt ubeslektede delene sammen. Første del er den klassisk saabyeske oppvekstfortellingen, lagt til månelandingssommeren 1969. En ung mann med mange navn og kallenavn, inkludert «Chaplin» på grunn av en utstående fot (skavanken!), drar på sommerferie fra Frogner til Nesodden, sammen med sin mor. Faren blir igjen, først for å jobbe, siden fordi han brekker beinet. På landet møter vår unge jeg-forteller smellvakre Heidi, som han forelsker seg i og til og med har sjans på, og fastboende Iver Malt, en utstøtt taper-type som vokser opp med en dranker til far og tyskertøs til mor, og som kanskje eller kanskje ikke har en halvbror som er både gal og farlig. I hvert fall er det det folk sier om Iver Malt.
Sommeren ruller av gårde. Iver Malt gjør seg til venn med «Chaplin», alias hovedpersonen Funder, som ikke klarer å holde ham på avstand, og veksler mellom irritasjon, hat, skam og en følelse av omsorg for utskuddet ingen liker. Dessuten irriterer han seg over mora si, som ikke forstår noen ting som helst, som blander seg og bryr seg og er gjennomført plagsom, slik tenåringsmødre jo oftest er.
Alt dette fortelles i førsteperson. Men ikke i nåtid. Fortelleren skriver fra et ståsted mange tiår fram i tid, hvor han stiller seg kritisk til mange av tenåringen han engang var sine utbrudd, og angrer på alt han aldri sa. Særlig overfor moren. Hvorfor var han så aggressiv, i stedet for å fortelle henne at han satte pris på henne? De selvransakende passasjene er varme og gjenkjennelige. Saabye har skrevet en vakker hyllingssang for sekstitallets husmødre, og en slags innpakket påminnelse om hva som faktisk betyr noe her i verden. Om kjærlighet.
Den andre delen byr på langt mer hodebry for leseren. Plutselig befinner hun seg i ulykkesbyen Karmack i USA, like ved den kvasidanske lykkebyen Solvang. Der dør folk i all verdens ulykker, den ene verre enn den andre, i et slikt tempo at stedets sheriff, doktor og prest ser seg nødt til å ansette en mellommann som skal gå med dødsbudskap til de gjenlevende pårørende. Denne jobben får Frank Farrelli, som lenge har gått ledig.
Farrelli liker jobben, og skjøtter den godt. Kanskje for godt. Han er ingen spesielt rettskaffen mann, og vikler seg til slutt inn i døden på mer enn en måte, før historien slutter, litt brått. En artig, tankevekkende og karakteristisk godt skrevet historie i all sin tragedie - men hva var egentlig relevansen sett opp mot første del?
Forklaringen kommer i epilogen. Der møter vi den nå godt voksne forfatteren i nåtid, og får vite hvordan det egentlig gikk med ham i alle disse årene etter månelandingssommeren i ungdommen. Karakterer fra både første og andre del dukker opp igjen og danner en tilfredsstillende enhet. «Sluk» er en vellykket roman, og et spesielt fint bilde av morskjærlighet og - som alltid hos Saabye - av mennesker med skrammer og sår, på sjel som på kropp.
gerd.elin.sandve@dagsavisen.no