ROMAN
Lars Mytting
«Svøm med dem som drukner»
Gyldendal
Edvard er vokst opp på baksida av dalen. Foreldreløs, uten særlig mange venner, for alltid svertet i bygda fordi farfaren han har vokst opp hos var på feil side under krigen. Edvard har aldri vært på storbyferie, aldri vært i utlandet, ikke engang spist på restaurant. Han er god til å fiske, interessert i fotografering, og en dugande odelsgutt til potetgården han vokser opp på.
Han er dessuten helt, jeg-forteller og hovedperson i Lars Myttings tredje roman, den første etter braksuksessen med peisboka «Hel ved». Det er ikke lett å følge opp en slik suksess, men veldig mange av dem som leste og likte vedboka, vil helt sikkert være strålende fornøyde med Myttings innsats også som forfatter av romanen «Svøm med dem som drukner». De som liker krim og spenning, som elsket «Frøken Detektiv» og «Fem på eventyr», og som bryr seg mer om at alle kodene knekkes enn realisme underveis i eventyret, får alt de ønsker seg.
Det starter nydelig. Finpussede brikker i form av minner, refleksjoner, en dramatisk tur til bygda viser fram Edvard og farfar. Kjærligheten dem imellom. Typene. De er menn av få ord, som arbeider hardt og lar sine medmennesker i fred. Edvard vet at mamma og pappa døde for tjue år siden på en ferietur i Frankrike. Han har dessuten funnet ut at han selv, da tre år gammel, forsvant samtidig som foreldrene døde, men dukket opp igjen i en fransk by langt unna foreldrenes dødssted flere dager senere, uten at noen vet eller har hatt lyst å fortelle ham hva som hadde skjedd.
Så kommer døden til gården. «Det var opplagt hvem han skulle hente, for det var ikke mange å velge mellom». Farfar dør, og kista med gåter åpner seg, bokstavelig talt. For hvem har sendt en eksepsjonelt forseggjort, helt unik kiste til bestefars begravelse? Og hva var det egentlig som drev foreldrene til å oppsøkte den franske skogen hvor de gikk på en mine fra første verdenskrig, og døde momentant? Hva skulle de i den skogen? Edvard begynner å grave.
Det blir en sannhetsjakt som forandrer alt. Steg for steg, ledetråd for ledetråd, nøster unggutten seg ut av landet og over til Shetland, siden Skottland og så Shetland igjen, før Frankrike står for tur. Som Askeladden før seg møter vår modige helt hele tida gode hjelpere - ofte kvinner - på sin vei, folk som har bruddstykker av informasjon som bringer han stadig nærmere målet. Det blir en fortelling om to brødre som gikk hver sin vei, om krigens grufullheter, og - ikke uventet - om kjærlighet.
Spennende lesning, uten tvil. Mytting tegner et turistindustrivennlig, sikkert realistisk bilde av vakre og våte Shetland. Han turnerer mange personer og flere tidsplan på likt nesten uten å snuble, og krydrer fortellingen med våpen, kriger, båter, biler og andre machoeffekter, akkurat slik han gjorde det i sine to foregående romaner. «Hel ved»-fans vil glede seg over mange og lange passasjer om treverk, skogsdrift og møbelsnekkeri, og innsiktsgivende innføringer i håndlagde våpen og båtbyggingens kunst.
Men boka ville blitt enda bedre uten Edvards mest halsende Frøken Detektiv-virksomhet. Ikke minst siden Mytting drar opp noen av sjangerens mest forslitte triks for å løse opp i flokene. For eksempel dette at helten dras mellom to arketyper av noen kvinnfolk: På den ene siden en rik og mystisk skotsk femme fatale, den andre et vakkert og veldreid norsk gardkjerringemne av ekte Synnøve Solbakken-kaliber.
Det burde være unødvendig å ty til sånne avleggse stereotypier à la guttebok anno 1947. Mytting skriver mer enn bare bra nok når han tåler å stole mer på vare, saktmodige skildringer av tause, forknytte menn, av deres arbeid og virke. Han kan sitt håndverk. På sitt beste snekrer Mytting setninger og passasjer minst like vakre som kunstmøblene i edeltre han beskriver. Neste gang kan han droppe de masseproduserte pinnestolene i billigfuru som fulgte med på kjøpet.
gerd.elin.sandve@dagsavisen.no