Varg Veum mot verden

ROMAN

Gunnar Staalesen

«Utenfor er hundene»

Gyldendal

Halvannet år før den nye fortellingen egentlig begynner, har privatetterforsker Varg Veum selv vært mistenkt for deling av barnepornografi (se boka «Ingen er så trygg i fare»). Han ble sjekket ut av saken fordi han sannsynliggjorde at datamaskinen hans var blitt hacket. Tre andre mistenkte slapp ikke så lett unna, men for lett likevel, for de hadde allerede sluppet ut igjen, og før denne boka starter er to av dem døde. Tilsynelatende uten mistanke om at noe kriminelt har skjedd. Men det er jo før Veum begynner å interessere seg for saken. Og så forsvinner en tredje mistenkt i samme sak.

I et sju år langt opphold i romanserien om Varg Veum la forfatteren Gunnar Staalesen inn en tidsmessig forsinkelse i handlingen. I nåtid er Veum blitt 75 år gammel, men denne romanen foregår i 2004, og Veum er bare 61, altså fortsatt en mann i sin beste alder, selv om alle opplevelsene hans i Bergens mørkeste områder har satt sine spor.

Veum forelegger sine mistanker for politiet, som bare er middels interessert, og igjen gjør det klart at Veum «er og alltid har vært a pain in the ass». De fleste har for lengst mistet tellingen over hvor mange drap Veum har oppklart for bergenspolitiet i årenes løp, men vi har også hørt litt av hvert om dette politikammeret i virkeligheten i løpet av de samme årene, så det ligger kanskje en kjerne av realistisk samfunnskritikk fra Staalesens side her også.

Veums undersøkelser fører ham raskt inn i familieforhold der seksuelt misbruk av barn, både i fortid og nåtid, fortoner seg som en manifestasjon av selve arvesynden. «Hvor mange tragedier hadde man kraft til å ta inn over seg. Var det kanskje på tide å stemple ut for meg, og la folk av det slaget leve sine skitne liv for seg selv, og ikke bli forstyrret av det de kalte uvedkommende», tenker han tidlig.

Vi avslører ikke for mye med å si at Varg Veum igjen lar sin samvittighet seire. «Mitt kall var å grave meg ned i elendigheten og se hva jeg fant. Om bare et eneste lite barn fikk et bedre litt etterpå, var det verdt det. Tanken på alle som hadde fått sine liv ødelagt, var tung å bære», tenker han for seg selv. Sjelden møter vi detektiven og forfatteren så engasjert som når det kommer til misbruk av barn. Dette er et tema Staalesen har belyst i flere bøker om Varg Veum. Det er jo selve premisset for hans karriere som privatdetektiv, at han måtte slutte i barnevernet etter å ha gått til fysisk angrep på en mann som hadde misbrukt et barn. Når alt er forløst i denne romanen skal vi igjen stille det store moralske spørsmålet om selvtekt av og til er å foretrekke.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Lett underholdning er det altså ikke Gunnar Staalesen byr på denne gangen. Boka er likevel skrevet i den lune stilen som kler Varg Veum så godt, der han farter rundt i den bergenske geografi og forhører alle de innblandede, om og om igjen. Venner av norsk krim vil like at Varg Veum i denne boka også tar en avstikker til Tønsberg for å få det fulle og hele bildet av saken. Her får han hjelp av advokaten Svend Foyn, kjent fra en rekke kriminalromaner av Jan Mehlum, på mange måter den nærmeste vi kommer Staalesen og Veum i norsk krim.

Ingen roman om Varg Veum er ferdig før privatlivet hans også har gjort en ny omdreining – eller to, denne gangen. Men musikksynet hans må det være lov å komme med en liten innvending mot. Her rynker han på nesen over dagens popmusikk «framført av unge piker som var ulykkelig forelsket, som om det var noen nyhet i verdenslitteraturen», og lengter tilbake til Elvis Presley, Bob Dylan og Frank Sinatra. Om jeg ikke tar helt feil har også de sunget en og annen sang om å være ulykkelig forelsket. Det er jo nettopp derfor de passer så uendelig godt for Varg Veum.