ROMAN
Maja Lunde
«Blå»
Aschehoug
De siste par åra har det meste gått forfatter Maja Lundes vei. Romanen «Bienes historie» fra 2015 fikk først gode kritikker, godt salg, Bokhandlerprisen og Fabelprisen her hjemme, så plasserte den seg øverst på bestselgerlista i Tyskland, og nå ligger boka i store stabler i bokhandler New York og London, som en av de engelskspråklige forlagenes store satsinger i høst. Det var, som tittelen røper, en roman om miljøkatastrofen biedød.
Les Dagsavisens anmeldelse her: Bra bok om bier
«Blå» handler om vann. Etter en regntung sommer og ditto høst er det kanskje ikke så mange i Norge som tenker på akkurat vann som et knapphetsgode. Men det er det selvsagt mange steder. Global oppvarming vil dessuten kunne føre til polsmelting og ekstremvær, med storm her nord og tørke lenger sør. I skrivende stund melder alle medier om heftige branner som legger hele byer øde i California, for noen uker siden var det i Portugal det brant ukontrollert etter langvarig tørke. Og slik kan man fortsette, for miljøkrisa er allerede på vei.
«Blå» følger to hovedpersoner på hvert sitt sted og tidsplan, i annethvert kapittel. Signe er norsk, 67 år gammel. Hennes historie utspiller seg i 2017, dels på Vestlandet, dels i seilbåten hennes «Blå», på havet og i Frankrike. Signe har vært miljøaktivist hele livet, men innser at lite er oppnådd. Elver demmes opp, fosser blir lagt i rør, arter utryddes – mens alle rundt henne bare gnir seg i hendene og tenker på penger og «framskritt».
Signe husker tilbake til barndommen i det som ble ei kraftbygd. Tenker på den store kjærligheten, og det store sviket. Da hun dessuten får vite at man har startet utvinning av isbiter for eksport til Saudi og Qatar fra isbreen der hjemme, er Signes beger fullt. Hun bestemmer seg for en siste aksjon, som har både politisk og privat siktemål.
[ Les mer om bøker og bokanmeldelser på Dagsavisen.nos bokseksjon ]
Den andre hovedpersonen er Daniel. Han er fransk, tidlig i tjueåra, far til den lille jenta Lou. Deres historie er lagt til Frankrike i 2041. Daniel og Lou er klimaflyktninger. Etter fem år med tørke begynte det å brenne i byen deres sør i landet. I kaoset som fulgte kom de bort fra resten av familien, fra Daniels kone og ettårige sønn. Nå bor far og datter i en flyktningleir lenger nord i Frankrike, sammen med folk som har flyktet fra tørke og brann også enda lenger sør, i Spania, eller som kommer fra andre flyktningleirer, leirer som nå har brutt sammen.
Daniel har lyst å dra videre nordover, til «vannlandene» der det fremdeles fins regn. Men grensene nordover er stengt. Dessuten må de vente på resten av familien. Det er beinharde dager, med lite vann, lite mat, minimalt med privatliv og generelt dårlige utsikter. Som livet i flyktningleirer verden over også i dag – det nye her er at flyktningene er europeere. De husker EU fra den gangen det fantes, før grensene mot nord ble stengt og Spania ble delt i to deler i blodig konflikt: den levelige regionen rundt elva Ebro i nordøst, mot støvlandet sør og vest. De minnes Manhattan fra før siste springflo ødela byen. Har levd i en tid med mobildekning, flyreiser, biler, skoler. Nå er alt det borte. Allerede i 2041, om 24 år.
En ekte dystopi, altså, med et ekstremt tydelig miljøbudskap. Maja Lundes frustrasjon over krisa som allerede er i gang, og som bare vil øke i styrke, durer i for- og bakgrunnen i alle de korte, handlingsmettede kapitlene. Hvorfor gjør vi ingenting?!?
«Hvordan kan man eie noe som renner sin vei» spør Lou pappaen sin. Daniel blir svar skyldig. Aktivisten Signe hakker løs på norske illusjoner om vannkraft som «ren» energi som ikke ødelegger. Den gjør det, viser Lunde, og lar dessuten seileren Signe seile forbi oljeplattformene sine på vei sørover.
Pedagogisk, absolutt, men også god underholdning. Her skjer det noe, hele tida, som i en TV-serie eller hektisk actionfilm. «Blå» ligner «Bienes liv» i at den er lettlest og spennende, men bedre skrevet enn mange andre bøker i Oprah’s Bookclub-segmentet. Den har litt kjærlighet, litt død, litt glede, litt sorg, og altså den Store Katastrofen som rød tråd gjennom hele teksten. To likandes men uperfekte hovedpersoner, der særlig Signe er forsøkt utstyrt med en familiebakgrunn som skal forklare hvem hun er nå, og linjer mellom de ulike tidsplanene. Alt i alt er dette svært godt romanhåndverk. Den litt for lykkelige slutten på begge tidsplanene føles kanskje en smule påklistra, og i flere tilfeller blir båndene mellom de to tidsplanene i overkant tydelige. Men ved nærmere ettertanke er den kanskje innafor likevel. At noe gikk fint i 2017, dempes av det vi vet om 2041. At noe går bra i 2041, dempes av det vi vet om krig og konflikt, og om klodens tåleevne.
Mest sannsynlig har Maja Lunde skrevet nok en internasjonal bestselger. Det er imponerende, bare det.
Les også: Skriveløftet