Vakre og voldelige liv i Napoli

– Jeg skriver ikke for å tjene penger på mytene rundt en by. Det har allerede vært for mye av det. Selvsagt kunne jeg kjørt på med skuddvekslinger og stort ytre drama. Men jeg lar være, sier den italienske forfatteren Wanda Marasco til Dagsavisen.

Hun nevner ikke navnet Elena Ferrante, som har hatt enorm suksess med sin ofte svært dramatiske Napoli-kvartett og med tre frittstående romaner, her som i andre land.

Men navnet henger litt i lufta. For Wanda Marasco skriver også fra Napoli. Og hennes første roman på norsk, «Kompaniet av dikta sjeler», er også oversatt til norsk av Kristin Sørsdal. Dermed blir Marasco ofte nevnt i samme setning som det mystiske psevdonymet Ferrante.

Saken fortsetter under bildet. 

Sjel og død

Uten at det egentlig er så voldsomt mange likheter dem imellom. Der Ferrante er episk fortellende, er Marascos litterære prosjekt et litt annet. Hun har bakgrunn som lyriker og dramatiker, og bruker like gjerne metaforer og bilder som handlingsjagende forklaring i sin prosa.

– Napoli er hovedpersonen i romanen. Det er en by med sjel. Mer enn det. Et sted sjela fins. Og døden. Jeg undersøker Napoli som lagdelt by, også helt konkret og fysisk, sier Marasco.

HER kan du lese Dagsavisens anmeldelse av den første boka i Ferrantes Napoli-kvartett. 

Kanskje sann

Det starter med at romanhovedpersonens mor, Vincenzina, ligger for døden. Datteren Rosa observerer morens slitne kropp, og sammenligner den med Napoli. Samtidig ruller hun opp familiebakgrunnen deres. «Eg veit ikkje om dette er den sanne historia di, men eg forsøker å lære meg å lage ei som liknar på deg.», heter det et stykke lenger uti romanen.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Pliktfølelse

Den Vincenzina Rosa forteller om kom fra ussel armod på landbygda. Hun var vakker, og giftet seg med Rafele, en av sønnene i en fallert adelsfamilie. Men hans familie aksepterer ikke Vincenzina, så paret flytter til den fattige åsen Capodimonte, der Rosa vokser opp. Senere blir Vincenzina pengeinnkrever for en lånehai tilknyttet camorraen, den napolitanske mafiaen.

– På ett plan kunne romanen, analysen av menneskene, utspilt seg hvor som helst. Men for meg er det altså Napoli som er livets scene. Alle personene leter etter sin sjel. Og etter hverandre. De prøver å bli bedre mennesker, selv om de i varierende grad lykkes. Pliktfølelsen – pietas – fyller boka, forklarer Marasco.

Mustafa Khalifes «Skallet» skildrer grusom tortur i Assad-regimets fangenskap: – Jeg visste ikke at sånne ting hadde foregått i landet mitt (+)

Kontraster

Oversetter Kristin Sørsdal hjelper til. Hun forklarer hvordan byen Napoli er bygd opp, med åser og daler, bratte trapper og trange smau, og klart avgrensede bydeler for fattige og rike, ofte skilt av kun en gate.

– Noe av det første man legger merke til i Napoli, er forskjellen mellom fattige og rike. De fattige har tradisjonelt bodd i det man på napolitansk kaller basso, en slags enkle, oftest ettroms, hus på gateplan, der folk bor tett og mørkt og trangt. «Bolighuler», kan man kalle det, sier hun.

– For å skrive denne romanen, oppholdt jeg meg lenge i en slik basso. Det er brutale liv som leves der. Voldelige og ofte farlige. Menn banker sine koner, og folk holdes nede av fysiske og psykiske overgrep, i generasjon etter generasjon. Men det er mange glimt av poesi oppi all fattigdommen, sier Marasco.

Kulturelt fattig

Fattigdommen er dels materiell. Men i enda større grad kulturell og åndelig, mener forfatteren.

– Du kan ofte se folk som har brukt masse penger på svære motorsykler, nye TV-er, fancy telefoner – samtidig som de bor i boliger som nærmest faller sammen, og ikke eier så mye som en eneste bok. Brutaliteten er gjennomgripende, og altså arvelig. Folk er ignorante, uvitende. Kontrasten til folk med kulturell dannelse er enorm, sier hun, og legger kjapt til at det også i Napoli og resten av Sør-Italia finnes et rikt kulturliv, med teater, musikk og litteratur. Hun er selv del av dette.

Skal du se krim på TV i påsken? Her er oversikten. (+)

Levende modeller

I romanen har hun brukt noen selvbiografiske detaljer. Men minst like mye er oppdiktet.

– Mora mi var ikke pengeutlåner som Vincenzina. Men hun kom fra landsbygda, og min fars familie aksepterte henne aldri. Da jeg jobbet som lærer i en av bydelene i den nordlige utkanten av Napoli, møtte jeg mange av menneskene som har stått modell for dem som i romanen er trukket inn i byens mer lyssky miljøer.

Gangsterromantikk

Bydelen hun henviser til, er Napolis kanskje mest kjente. Den er et av Europas største narkotikamarkeder, og blir brukt som kulisser og miljø i en lang rekke filmer og TV-serier om camorraen, den napolitanske mafiaen.

– Miljøet der blir nærmest glorifisert, gangsterne hypet opp som om de var verdt å se opp til. Det er de definitivt ikke. Den mafiaromantiseringen kommer fra filmindustrien generelt og Hollywood spesielt, ikke fra folk som kjenner den på ekte, sier Marasco.

Dagsavisen har anmeldt HBO-satsingen «My Brilliant Friend»: Ikke briljant nok (+)

Komplekse liv

Men også folk i Italia, til og med i Napoli selv, lar seg rive med av gangsterromantikken, kan forfatteren fortelle.

– Folk sitter der, klistret til skjermen, og sluker spekulative pang-pang-fortellinger med vold og ære, samtidig som de altså bor midt oppi voldens usle konsekvenser på ekte. «Kompaniet av dikta sjeler» vil være noe annet, noe utover dette. Riktig nok er det en roman fylt av vold og brutalitet, kjærlighet og skjønnhet, slik Napoli er det. Men i romanen min prøver jeg også å si noe universelt om hvor komplekst det er å være menneske. Den har mer til felles med Dostojevskij enn med spekulative gangsterfortellinger, sier Wanda Marasco.