Bøker

V for vekslende

Drama og død, krig og kjærlighet, og uventede linjer mellom jøder og nazister. Simon Strangers leksikonroman er spennende og sympatisk – men også en tanke svulstig.

Dagsavisen anmelder

ROMAN

Simon Stranger

«Leksikon om lys og mørke»

Aschehoug

G for god. Simon Stranger har uten tvil skrevet en god roman. Til og med svært god, mener andre anmeldere som så langt har lest den, og trillet 6’er på terningene i sine medier.

«Leksikon om lys og mørke» binder to historier sammen: Simon Strangers kone, Rikke Komissar, er av jødisk slekt. Hennes oldefar het Hirsch Komissar, og ble drept av nazistene i fangeleiren Falstad i 1942. Romanen ruller opp Hirsch’ historie, hans bakgrunn, fengsling og død. Dessuten deler av familiehistorien i nedadstigende linje, om sønner, svigerdøtre, barne-, olde- og tippoldebarn, til vi når vår tid.

Parallelt med dette, forteller Simon Stranger historien om den norske nazisten Henry Oliver Rinnan. Under krigen var Rinnan agent for tyskerne, og infiltrerte den norske motstandsbevegelsen. Dels rapporterte han sine funn til de tyske okkupasjonsmaktene, dels var han selv ansvarlig for bestialsk tortur av og ditto drap på av flere titalls motstandsfolk. Stranger dikter fram Rinnans barndom og ungdom, seire og skuffelser, basert på biografier som allerede er skrevet om ham. Tegner et bilde av et fattig og stakkarslig barn og en forknytt ungdom som tar hevn over verden og egne komplekser – han var kun 1,61 høy – ved å gjøre en kompromissløst god jobb for nazistene.

Les også: Roger Waters til angrep mot Israel og USA (DA+)

Vel og bra. Riktig bra, faktisk, og ekstra interessant fordi de to historiene knyttes sammen av et konkret hus, det såkalte Bandeklosteret i Trondheim. Under krigen var det Rinnanbandens hovedkvarter, hvor de torturerte og drepte. Overraskelsen er at Strangers sviger-farfar med kone kjøpte huset etter krigen. Ikke uventet var villaen billigere enn andre. Men hva gjør det med en familie å bo i et slikt hus, med slik historie i veggene?

Siktemålet med romanen er flerdelt, og utelukkende sympatisk. Simon Stranger knytter an til den jødiske ideen om at man dør to ganger. Først når kroppen slutter å virke, så igjen den siste gangen noen sier eller leser ens navn. Derfor henvender han seg gjennom romanen direkte til svigeroldefar Hirsch Komissar, i du-form. Han skal ikke glemmes. «Jeg ser for meg at du kommer gående dit på morgenen», skriver Stranger, og dikter videre på hvordan ting kanskje opplevdes for ham.

«Hvordan kan jeg, som far, forsøke å forklare dette hatet» spør han også, og det er jo et utrolig vanskelig spørsmål – egentlig umulig – og dermed desto viktigere, uavhengig av familiehistorie og identitet. «Leksikon om lys og mørke» er ikke noe uttømmende leksikon over jødehat, men nevner flere massakrer og hatsepisoder gjennom historien. Mange avbrutte historier. Romanen diskuterer hukommelse og kunnskap versus behovet for å gå videre, glemme, forsone og tilgi. Vi må ikke glemme, men «det vi kan endre på, det er veien fremover», mener kona Rikke. Også det lett å stille seg bak.

Les også: Komiker Dara Ó Briain på turné i Norge

Men. F for forbehold. Som tittelen antyder, er «Leksikon for lys og mørke» ordnet etter leksikonprinsippet. Kapitlene har navnene A, B, C og så videre. «A for anklagen. A for avhøret. A for arrestasjonen», begynner det, og fortsetter med et lengre avsnitt om «A for alt som skal forsvinne og gli inn i glemselen». Det er et praktisk ordningsprinsipp, ikke minst når man er såpass fleksibel at «A for alle historiene» godtas som korrekt alfabetisering.

Men alfabetet trengs ikke. Metoden gir Stranger fleksibilitet. Han veksler mellom sakprosaaktige avsnitt som beskriver hvordan romanarbeidet skrider fram, og mer skjønnlitterært diktende avsnitt om hvordan Rinnan og Komissar-familiens historier muligens utspilte seg innenfor det rammeverket som fins av faste fakta. Men disse hoppene i tid og sted og tema kunne Stranger fint klart også uten alfabetiseringsprinsippet. Uten å bryte sin egen rytme og flyt med «F for fortielse. F for Ford. F for fabrikk».

Kanskje er bruddene der med vilje, for å vise alt som også hører til, som kunne vært utbrodert, som ligger under og bak og foran de utvalgene som er gjort. De etterlater seg likevel en litt emmen smak av å tvangsmates med følelser. Blir litt pompøse, kanskje, ikke minst i kombinasjonen med at du’et som hele tida påkalles ikke er meg, leseren, men en annen, nemlig Hirsch Komissar.

Manipulasjon er selvsagt lov, til og med grunnleggende, for å dra leseren inn i en roman. Men her er historien mer enn spennende nok i seg selv, og Stranger en dyktig forteller. Han trenger ikke alfabetet som reisverk.

###