KRIM
Hans Olav Lahlum
«Huset ved havet»
Cappelen Damm
«Huset ved havet» er Hans Olav Lahlums krimdebut for ungdom. Hovedpersonene i romanen er kjæresteparet Victor og Bea, på 17, som begge er nerdete og litt eksentriske, og ikke alltid så gode til å oppfatte hverandres signaler. Sammen drar de på sommerferie til et hus i Nord-Norge, som Victors millionær far har fått kjøpt latterlig billig. Det viser seg at huset rommer en gåte, lokalsamfunnet er forpestet av gammelt nag. Den gamle kvinnen som eide huset før har falt utfor en klippe rett utenfor huset, men hvordan er det mulig når hun kjente omgivelsene som sin egen lomme? Victor og Bea tar saken.
Boka skifer mellom Victors og Beas synsvinkel. Overklassegutten Victors syrlige syn på tilværelsen er godt og morsomt skildret. Forholdet til Bea beskrives slik: «Hun er det første menneske utenom mine bestemødre som virker genuint glad hver gang jeg tar kontakt.» Romanen taper seg med Beas synsvinkel, hun blir en utroverdig karakter. Det er som om Lahlum ikke greier å slippe det mannlige blikket her: «Jeg håper vi reiser mest for at han skal få sett mer av meg,» tenker Bea på vei nordover. Det er symptomatisk at hun konsekvent tenker på hvordan hun ønsker å bli sett av Victor.
Det hviler en ungdommelig naivitet over boka. Det drikkes mye brus, det spises boller og pizza, selv om kjærlighetsparet er rett under myndighetsalderen, og helt på egen hånd i det store mørke huset. Et sideplott i romanen er om det unge paret skal havne til sengs. Forsøkene blir stadig utsatt eller avbrutt. Lahlum vender tilbake til dette temaet med jevne mellomrom, det er nesten noe formel-aktig over det. Sexscenene, eller tilløpene til erotisk samvær, er omtrent like spennende som en pakke knekkebrød. Det når sitt lavpunkt når Victoria legger p-piller fram på badet, som en invitt, et tegn på at hun er klar. Som den nerden Viktor er begynner han straks å regne på hvor mange dager hun må ha tatt dem før de virker. Han vurderer om han skal legge frem fem kondomer ved siden av pillene, for liksom å svare.
Å si at det hjemsøkte huset er et velbrukt fenomen i krimsjangeren er en underdrivelse. Jeg kan ikke si at Lahlum tilfører dette en ny original vri, men det fungerer svært godt. Huset ved havet blir stadig mer uhyggelig, hemmelighetene det rommer knuger. Lahlum forhaster seg ikke, her er det fritt for action-scener, og full tyngde på det unge parets ikke ubetydelige brain power. Dette er rett og slett godt håndverk, en sømløs gåte som langsomt hugger tak i oss som en jernklo.