Bøker

Unødvendig om Valebrokk

To forfattere er én for mye når redaktøren ikke gjør jobben sin.

Dagsavisen anmelder

BIOGRAFI

Trond Vernegg

Magne Otterdal

«Valebrokks metode»

Cappelen Damm

Når en bok selges på unik nærhet til kilden, som i dette tilfellet to karers forhold til Kåre Valebrokk gjennom 30 år, håper man på nyheter. Men forfatterne Trond Vernegg og Magne Otterdal vil ikke eller våger ikke, de klarer i hvert fall ikke, å komme dypere under huden på Kåre Valebrokk.

De to er tidligere kollegaer og venner av den nå avdøde Dagens Næringslivs-gründeren og TV 2-sjefen Kåre Valebrokk. En helt spesiell mediemann, en legende i sin egen samtid og på grunn av det også svært mye omtalt. Og han er derfor en vanskelig mann å skrive nok en bok om. Vi kjenner ham så godt. Atter en bok fordrer en helt ny innfallsvinkel, og nærheten som disse to forfatterne hadde til ham, er deres viktigste ressurs. Det burde vært en interessant vei inn til Valebrokk. Men lite nytt kommer ut av dette. Hvor ble det av nærheten, historiene som bare disse to menneskene sitter på i hele verden og som må ha vært poenget med å skrive? Som lesere interessert i Valebrokk søker vi autoritative svar, ikke vagheter. Istedenfor siteres annen litteratur og «gode og kjente historier». Boka bidrar mest til å understreke hvor god bok Frank Rossavik skrev om samme mann tidligere i høst.

Etter at Rossaviks bok kom ut, ble det snakket om at den var litt snill, at det var mange historier, særlig fra Dagens Næringsliv-årene, som ikke ble fortalt. Derfor var det med forventning jeg kastet meg over nok en Valebrokk-biografi, fordi her kom kanskje det Rossavik manglet. The missing link? Det har vært nedslående lesing. Særlig irriterende er det at boka er så svakt redigert. Gjentakelsene er så mange at det nesten går sport i å registrere dem. Det er åpenbart at det er to forfattere som har skrevet hver sine deler og at disponeringen av stoffet, hva de vil si og hvem som skal si det, har vært dårlig koordinert. Og på toppen av det er delene føyd meget svakt sammen. Det holdes ikke styr på de lange linjene, men også i de korte blir det surr. Eksemplene på at kapitler har en overskrift og en innledning med et konkret tema, men som plutselig beveger seg over i noe helt annet, er mange. I innledningen er det et kapittel som heter «Humor og humør», sentralt for Valebrokk, skulle man tro. Men det sju sider lange kapittelet, som åpnes med en pinlig og banal historie under underoverskriften «Mislikte grove vitser» (er det virkelig det viktigste å få fortalt om mannens nærmest mytiske sans for humor?), dreier seg like mye om Valebrokks språklige ambisjoner for seg og sine («Språkrøkteren») og en anekdote om at han passet på at folk ikke parkerte feil i garasjen («Vaktmesteren»). «Vi» dukker også til stadighet opp i teksten og forvirrer, fordi det er åpenbart ut ifra kontekst at det ikke er begge forfatterne. Denne avsender-utfordringen burde vært avklart. Redaktør Ragnhild Hjorth burde hjulpet forfatterne med å rydde opp og sortere.

Boka er delt i tre deler. «Personen og pressemannen» og «Mediegründer og leder», som om disse egenskapene og rollene kunne skilles hos Valebrokk? Derfor blir det også mange hopp fram og tilbake i tid. Ordrette sitater og poenger går igjen på flere steder. Som når kapittelet «En leder for sine ansatte», innledes på side 56 med et klassisk Valebrokk-sitat om at «det heller ikke er mange negre i TV2s ledelse» og dette allerede er gjort et poeng av på side 44. Del 3 er en lang liste over hvilke bøker han leste og lot seg inspirere av.

Det siste eksempelet på at boka er svakt sydd sammen, er avslutningen av del 2, som i praksis er avslutningen på boka. Alle skrivende vet at man må gripe leseren innledningsvis. Og slutten må ha tyngde eller snert eller helst begge deler. Innledningen av boka er rotete, og avslutningen brukes til å rede ut om Kåre Valebrokks lite blide innstilling til innleide konsulenter under overskriften «Skeptisk til konsulenter». Det kan umulig ha vært dette forfatterne ønsket seg som slutt når de ville hylle sin avdøde venn med en bok.

Det er deler som er interessante for Valebrokk-fans og avisnerder om hans tid i Dagens Næringsliv, om de glade 80-årene og utviklingen av det rosa aviseventyret, og her kommer det detaljer som for undertegnede er nye. Men mest oppleves boka som en forpliktelse fra forfatternes side om å «si noen ord». Som i en begravelse. Noen siste ord til det som sikkert var en kjær og inspirerende venn, er aldri galt. Men når langt bedre bøker er skrevet om mannen og forlaget ikke tar jobben med å forme bidragene til en god tekst, må man stille spørsmålet - hvorfor gi det ut som bok?

lars.west.johnsen@dagsavisen.no