Ung, rik og tragisk

Kløktig komponert roman om forelskelse og fortielse i en amerikansk sosietetsfamilie.

 

UNGDOMSBOK

E. Lockhart

«Vi var løgnere»

Oversatt av Hege Mehren

Fontini forlag

«I familien Sinclair er alle atletiske, høye og pene. Vi er gammelrike og stemmer på demokratene. Vi har et bredt smil, markert hake og en aggressiv serve på tennisbanen».

Slik introduserer syttenårige Cadence, normalt kalt Caddy, familien sin, i en av fjorårets mest positivt omtalte bøker i USA innen sjangeren «young adult», altså litteratur i grenseland mellom ungdoms- og voksenbok. Det skal ikke gå lenge før man forstår at det er en fasade hun beskriver, og at fasaden er i ferd med å slå sprekker. For riktig nok er Caddy, moren, morens søstre og besteforeldre fremdeles rike og naturlig blonde. Og riktig nok eier morfar Sinclair fremdeles en hel liten øy med tre svære sommerhus like utenfor USA-sosietetens foretrukne tumleplass, Martha's Vineyard. Noe er likevel feil. Det drikkes for mye, og krangles i krokene.

Foreldregenerasjonens ekteskap smuldrer opp, og alle er økonomisk avhengige av pater familias, bestefar Sinclair. Dessuten er Caddy forelsket. I en gutt med feil bakgrunn, dårlig stamtavle, og  – verst av alt – brun hud. Attpå til en gjest av familien, en slange i deres øyparadis. Bestefar Sinclair er ikke bare stinn av gamle penger. Han oser av gamle fordommer også, og han  vil ikke ha noe av dette forholdet.

Ulykkelig kjærlighet, altså, som i svært mange ungdomsbøker. Men «Vi var løgnere» stikker seg positivt ut likevel. I tillegg til kjærligheten, samt fine og autentiske skildringer av ungt vennskap, får leseren nemlig innblikk i en ordentlig gåte, der den overraskende løsningen rulles opp litt etter litt, og alt man trodde man visste, plutselig viser seg å ha vært feil. Hvorfor er Caddy syk, og hvorfor vil ingen fortelle henne om det som skjedde på øya for to somre siden? Hvem er det som lyver? Om hva? E. Lockhart har full kontroll idet hun porsjonerer ut sine ledetråder, små glimt Caddy egentlig hadde glemt, fakta som til sammen gir henne et helt nytt syn på kjærlighet, familie – egentlig alt.

Kanskje kan man i en norsk kontekst lure på om yngre lesere vil la seg fenge av miljøet E. Lockhart skildrer. Hvis man ikke kjenner til amerikansk sosietet à la Kennedy-klanen, til Ivy League og Ralph Lauren-preppy klær, til shopping på Tiffany's eller «Catcher in the Rye» – vil man da fullt ut forstå hvem Caddy er, og hvor hun kommer fra? Men mest sannsynlig spiller det ikke så stor rolle. Beskrivelsene står godt, og oversetter Hege Mehren gjør en strålende jobb med for eksempel å gjøre my(s)tiske «Ivy League» om til forståelige «eliteuniversitet».

«Vi var løgnere» er en godt skrevet, spennende roman med en overraskende slutt, av den typen mitt 14-årige selv ville hatt lyst å lese om igjen så snart siste side var lest.