Kultur

Undrende dikt

Geir Gulliksen nærmer seg de store spørsmålene med fuglens blikk.

Dagsavisen anmelder

LYRIKK

Geir Gulliksen

«Ung trost om 
morgenen i 
brusende alm»

Flamme Forlag

Geir Gulliksen har siden debuten i 1986 markert seg som en av landets ledende forfattere. Nå er han aktuell med sin første diktsamling siden 2008. Som tittelen antyder spiller fugler og natur en sentral rolle. Det er ikke bare menneskene som observerer fuglene, det går også andre veien. Fugleperspektivet fungerer som en telelinse som zoomer inn og ut på menneskenes dagligdagse gjøremål, samtidig som det på en original og ofte morsom måte får fram hvor lite mennesket er i møte med naturen.

Språket i tekstene er lavmælt og undrende. Dette er en språkdrakt som kler den stadige vekslingen mellom fugler, trær og mennesker. Besjelingen av trær og dyr i møte med menneskene gjør at tekstene oppfordrer leseren til å reflektere over sin egen plass i dette systemet. Fugler omtales som kollegaer eller slektninger, noe som forbinder dem til mennesket, og hinter om at vi alle er del av det samme kretsløpet.

Samtidig er det en stadig tilbakevending til det nære og det familiære. For eksempel en far som følger datteren sin til skolen, eller en som hører nabobarna snakke til sine foreldre med uferdige stemmer, slik hans unger snakker til ham. Denne vekslingen mellom hjem og natur skaper vekselvis en gjenkjennende og underliggjørende dynamikk.

Gulliksen er ikke redd for å stille de store spørsmålene: Hvem er vi? Hvor skal vi? Hva vil det si å være menneske? Forsiktig og balansert pakkes disse spørsmålene inn i diktene, ofte i møte med helt hverdagslige ting, som å lete etter en gjenstand, og ikke huske hvor den sist ble sett. Gjennom å bruke fugler som et gjennomgangsmotiv framheves også spørsmål knyttet til identitet. På samme måte som en trost bare er en av mange, en av flokken, er dette også noe som gjelder mennesket. Fuglene blir på denne måten et speilbilde av menneskene, og får fram menneskets sårbarhet og hjelpeløshet.

Boken avsluttes med en essaylignende tekst, hvor forfatteren reflekterer rundt det å skrive og lese, men han kretser også rundt dyr, og dyrs følelser, spesielt fuglene. Det kan synes som Gulliksen i denne teksten ønsker å komme med en siste formaning til leseren om å ta vare på artsmangfoldet rundt oss. Dette er naturligvis viktig, og ikke minst tidsriktig. Men teksten kan samtidig leses som en forklaring på hvorfor han skrev boken, som en nøkkel i å forstå diktene. Det er ikke nødvendig. Alt dette finnes i diktene fra før av, det er bare for leseren å gå inn i teksten, for som Gulliksen skriver: «Mennesker som prøver å forstå fuglene/gjør det vel fordi de vil forstå seg selv»