Bøker

Under rosens navn

To fortellinger møtes på midten i original og eksperimenterende roman.

Dagsavisen anmelder

ROMAN

Demian Vitanza

«Sub Rosa»

Aschehoug

Demian Vitanzas siste bok består av to kortromaner, og leseren kan selv velge hvilken som skal leses først.

Demian Vitanza debuterte i 2011 med den kritikerroste romanen «Urak». Året etter ga han ut skuespillet «Londonium», og er nå husdramatiker på Dramatikkens hus. I høst er han aktuell med sin andre roman «Sub Rosa». Sub rosa er opprinnelig en latinsk frase, som betyr under rosen, samtidig som den også symboliserer hemmelighold. De to fortellingene boken består av, «Byen» og «Skogen», begynner på hver sin ende av boka, møtes på midten, og begge forsøker å unndra seg å gi entydige svar.

«Byen» omhandler en jeg-forteller som akkurat har sluppet ut av fengsel, etter at moren omkom i en bilulykke hovedpersonen var skyld i. Han forsøker å tilpasse seg livet utenfor murene, men plages av skyld og savn etter moren. «Skogen» åpner med en du-forteller som våkner i en myr, uten å ha kunnskap om hvordan han endte opp der. Denne du-personen kommer til en gård hvor han blir tatt hånd om av en gammel kone. Stadig vekk forsøker «du» å vende tilbake til byen og kjæresten, men blir dratt tilbake til gården.

Selv om fortellingene kan leses uavhengige av hverandre, har de åpenbare tematiske forbindelser. Rosemotivet, og søken etter en morsskikkelse er de mest slående, men også på handlingsplanet knyttes de to fortellingene sammen. I «Sub Rosa» lekes det med hendelser, karakterer og språk, som vitner om en vilje fra forfatterens side til å eksperimentere med sjangeren, samtidig som det tilfører boken surrealistiske elementer. Dette fungerer mest vellykket i «Skogen». Her klarer forfatteren å skape et trolsk, nesten overnaturlig univers, som gjør det vanskelig å legge fra seg boken. Det gåtefulle og mystiske ved gården og omgivelsene sender leserens assosiasjoner til Odysseen, og Odyssevs møte med nymfen som forhekser ham og tvinger ham til å bli på øya si. En lignende forbindelse kan også sies å eksistere mellom «du» og den gamle konen i fortellingen. Forfatterens lek med språket fungerer også godt i denne delen. Enkelte steder flyter ordene ut på siden, noe som bidrar til å framheve den drømmeaktige tilværelsen du-fortelleren befinner seg i.

I «Byen» derimot klarer ikke forfatteren å skape den samme suggererende og trykkende stemningen. Hovedpersonens søken etter mening og identitet i en by som oppleves som fremmed, er ikke nytt, snarere er det et velbrukt grep i litteraturen. I tillegg er denne delen preget av et noe pompøst språk - «Viserne, tenker jeg. Det er to sakseblad som klipper i stykker tiden».

På sitt beste er «Sub Rosa» og «Skogen» likevel en nervepirrende og intens fortelling som etterlater leseren med flere spørsmål enn svar, og som står i stil til hemmelighetene bokens tittel antyder.