Bøker

Uklar klang

Lars Myttings historiske underholdningsroman gir et spennende innblikk i gamle dagers kunsthåndverk, leve- og arbeidskår. Menneskene han skriver fram er vanskeligere å tro på.

Bilde 1 av 3

Roman

Lars Mytting

«Søsterklokkene»

Gyldendal

Gudbrandsdalen, 1880-åra. I den fiktive bygda Butangen er livet hardt. I utvikling ligger bygda tjue år etter nabobygdene, som igjen ligger tretti år etter norske byer, som igjen ligger femti år etter resten av Europa, skriver Lars Mytting i sin nye roman «Søsterklokkene». Fostre dør i mors liv, kvinner i barsel og babyer før sin første bursdag. De som lever opp har korte og strevsomme liv fylt med tungt arbeid, uten særlige utsikter til endring. En husmann er en husmann, en gårdeier noe annet. Slik er det bare, for slik har det alltid vært.

Sentralt i Butangen står stavkirka. Den er fra middelalderen. Da var kristendommen ny i landet, og håndverkerne helgarderte ved å utsmykke trekirka med drager, andre fabeldyr og vikingkrigere, dekor som også ville kunne behage Odin og Tor dersom de fremdeles fulgte med.

Nå står kirka halvveis til nedfalls, etter mange lange år uten særlig vedlikehold. Den er dessuten for liten, umoderne og upraktisk, mener nypresten, Kai Schweigaard. Om vinteren er det nesten like kaldt inne som de førti minusgradene ute. Han ønsker seg et nytt gudshus. Og han har en plan.

Mye i «Søsterklokkene» skal komme til å dreie seg om denne planen, og gjennomføringen av den. Det aller mest spesielle med stavkirka på Butangen er nemlig at den er utstyrt med et helt unikt sett kirkeklokker, som leseren får høre om allerede i romanens første kapittel. Klokkene ble støpt for flere hundre år siden, med storbonden Heknes sølv i malmen, til minne om kona som døde i barsel, og døtrene hun fødte. De to var sammenvokste fra hofta og ned, men levde opp, og var dyktige veversker til de døde.

Sagnet om Hekne-tvillingsøstrene, deres helt spesielle bildevev, og sølvformuen den sørgende faren kastet i klokkestøpen, lever fremdeles i bygda. Det utgjør en viktig tråd også i Myttings vev. «Søsterklokkene» er en roman der myter, sagn og frampek blander seg med realismen som utgjør størsteparten av fortellingen, i en slags egenarta nordisk variant av magisk realisme. Her gjengir den allvitende fortelleren mystiske, gammelmodig formulerte spådommer som så oppfylles – noen allerede i dette boka, flere sikkert i neste bind av det som skal bli en trilogi.

Det ses inn i framtida, i voldsomme, egentlig ganske svulstige passasjer i hovedpersonenes sinn. Stilen hermer folkelig fortellerkunst, ligner eventyr og sagn, med de muntlige sjangrenes bruk av interessevekkende agn som hanker inn leseren og siden gjør lesearbeidet verdt det, gir gevinst.

Akkurat dét fungerer. Som han har vist også i tidligere bøker, er Lars Mytting god også på praktisk forankring, troverdig idet han plasserer folk på et spesielt sted i en spesiell tid, i en geografi han kjenner godt. Han skriver innsiktsfullt om livet i takt med årstidene, om naturens svært konkrete påvirkning på folks hverdag, på hvordan gårdsarbeid og ikke minst transport påvirkes av is og snø og smelting. Skildrer treskurd og kirkekonstruksjon, bildevev og annet håndarbeid med detaljert innsikt. Er språklig lydhør, og tillater seg innforståtte spøking med gudbrandsdølingens påståtte lynne og folkesjel sett opp mot østerdøler og bergensere, for ikke å snakke om utlendinger.

Indirekte og helt eksplisitt dreier mye i «Søsterklokkene» seg om tradisjon versus modernitet, om kontinuitet versus brudd. Folkevisdom og eldgammel (over-?)tro settes i kontrast til bokkunnskap, vitenskap og vedtatt teologi, eldgammelt håndverk settes opp mot framstegets praktiske komfort, by mot land, fattig mot rik, natur mot kultur.

Problemet er menneskene. Etter både en og to, i noen passasjers tilfelle tre, gjennomlesninger blir jeg fremdeles ikke klok på dem. Hvem er Astrid Hekne, som står i sentrum så mye av handlingen i «Søsterklokkene»? Vi får vite at hun er tjue år og ugift, sterk og vakker, og etterkommer av storbonden som i si tid kasta sølv i klokkestøpen. Ser at hun er svært intelligent og veldig modig, og tett forbundet med det mytologiske, uforståelige, og med de magiske kirkeklokkenes skjebne. Arketypisk «feminin», knyttet mot mytene, naturen, følelsene. Likevel oppleves hun underlig flat. Hva drives hun av, undrer jeg, uten å finne svarene.

Kanskje er det gjort slik med vilje. Vi får ikke inngående innblikk i Askeladdens psykologi heller, eventyrene handler egentlig om noe annet. I «Søsterklokkene» er nypresten Schweigaard en prest i nær slekt med mange andre prester i norsk litteratur, dels fremmedgjort og utenfor, men likevel sentral i bygda der han har sitt virke. Av praktiske hensyn for historiens del må han være prest, men egentlig er han ikke synderlig opptatt av Gud. Han står for modernitet, ikke teologi. Med den tyske arkitekturstudenten Gerhard Schönauer er det likedan. Han er aktør i det trekantdramaet som utgjør en viktig tråd i fortellingen, og svært opptatt av design og konstruksjon. Men utover det merkelig lite håndgripelig. Jeg ser at Schönauer får stor betydning både i Astrid Heknes og stavkirkas liv, men opplever ham kun en liten og utbyttbar bonde i det store sjakkspillet, slik også presten observerer. Schõnhauer er «verden utenfor», ikke seg selv.

Sannsynligvis vil få lesere bry seg med slike innvendinger. De vil lese «Søsterklokkene» som en spennende historie med godt driv, en fortelling som gir fin innsikt i en fjern og umoderne fortid, et mystisk eventyr med både kjærlighet og sorg og død. Det er kanskje nok. Men det må likevel være lov å ønske seg hakket mer tredimensjonale figurer i neste bind. For at Mytting kan skrive, er det ingen tvil om.

Mer fra Dagsavisen