Heidi Linde skriver velopplagt om nordmenns privilegerte, men også problematiske liv. FOTO: FREDRIK BJERKNES

Ubehaget i velferdsstaten

Klokt og underholdende om hvordan det er å leve i den norske velferdsstaten på 2000-tallet.

 

ROMAN

Heidi Linde

«Norsk sokkel»

Gyldendal

Heidi Linde er en av disse unge norske forfatterne som møtes med forventning, spesielt etter at hun i 2011 leverte den særdeles velkomponerte og skarpe «Nu, jävlar». Etter den kom romanen «Agnes i senga» som ikke hadde samme driv og kraft, og nå den ganske dristig anlagte romanen «Norsk sokkel». Dristig i den forstand at Heidi Linde har valgt seg en komposisjon med flere sentrale stemmer, som skiftevis kommer til orde. Geografisk er romanen plassert i fem forskjellige norske kommuner og på et feriested i Hellas. Romanen framstår som seks selvstendige fortellinger, men bindes sammen ved at alle personene har tilknytning til samme familie.

Slike løsninger byr alltid på spennende muligheter fordi de enkelte personene underveis ses fra stadig nye vinkler. Men dette har tydeligvis ikke vært forfatterens intensjon. Her er det snarere vært et ønske å gi et sannferdig bilde av livet slik det leves av noen helt alminnelige nordmenn i det rike og velfungerende Norge på 2000-tallet. For å tydeliggjøre denne intensjonen åpner Heidi Linde hvert kapitel i romanen med å gjengi et utdrag fra et offentlig dokument. Slik at hver fortelling blir en litterær illustrasjon av et byråkratisk, politisk vedtak.

Med andre ord, en ganske original idé som Heidi Linde har utviklet med stort litterært talent. Det kan naturligvis innvendes at dette har et innslag av pedagogisk pekefinger, og hvorfor i all verden kunne hun ikke skrevet denne romanen, eller disse fortellingene uten å bokstavere hva det egentlig handler om. Men nettopp dette spriket mellom de gode politiske intensjoner og det ofte miserable, levende livet blir lyssatt på en ofte grell og overbevisende måte av Heidi Linde i denne boka.

Hun kan på sitt beste levere avslørende og ubehagelige sannheter om menneskelige relasjoner bare gjennom bruken av dialog. En av de beste fortellingene i boka, der nettopp denne evnen blir svært tydelig, er i kapitlet som heter «Skien». Hvert kapittel er utstyrt med et geografisk navn. Det er den unge ektemannen Kristian som fører ordet. Han er gift med Synnøve, som er datter av Ragnhild, som er stemmen i åpningskapitlet.

I dialogene avsløres maktforhold og følelser ektefellene imellom på en både subtil og nesten plagsom måte. Den strevsomme, kravfulle og kvelende «midt i livet» tilværelsen med barn og jobb og nytt hus framstår ikke som spesielt verneverdig. Lengselen etter stillhet og drømmen om å kunne dra vekk fra alt sammen dukker opp hos flere av personene i denne romanen.

Heidi Linde trekker også inn ubehaget ved å være rik og vestlig turist i en fattigere del av verden i kapitlet «Platanias», der den unge kvinnen Tale hele tida forsøker å være snill ved å gi ekstra mye tips og drikkepenger. Men ønsket om å gjøre noe godt i verden lar seg ikke løse så enkelt.

Konfliktene og tematikken er ikke løst like elegant i alle kapitlene, noen har en tendens til å bli for pratsomme og lite poengterte, men Heidi Lindes litterære kvaliteter kan det knapt settes spørsmålstegn ved. «Norsk sokkel» er blitt en original og lettflytende fortelling om at livet er vanskelig, også i velferdsstaten.