Bøker

Tror på Palestina, tross alt

Den palestinsk-amerikanske forfatteren Susan Abulhawa skriver opprørt om flere generasjoner palestinske flyktninger, og om sår tida ikke har fått til å gro. Men hun gir aldri opp håpet om et fritt land.

– Selvsagt er det håp! Du må ta et steg tilbake, og se på hva historien har å fortelle om andre eksempler på kolonialisme og ekstrem undertrykking. Da ser du at det kan snu. Apartheid i Sør-Afrika. Slaveriet i USA. Det fins flere håp å holde fast i, sier Susan Abulhawa til Dagsavisen.

Forfatteren hadde stor suksess med romanen «Morgen i Jenin», som ble en bestselger både i Norge og flere andre land. Nå er hun aktuell med en ny roman, «Det blå mellom himmel og hav». Abulhawa er dessuten en sterk talsperson mot den israelske okkupasjonen av palestinernes land. Sammenligningen mellom Palestina i dag og sørafrikansk apartheid er ikke tilfeldig.

– Jeg får av og til høre at jeg er med på å gjøre dekningen av konflikten i hjemlandet mitt mer «balansert», som en motvekt til de israelske historiene folk allerede kjenner. Men det er feil. Å etterlyse «balansert dekning» av det palestinske spørsmålet blir som å be om en «balansert dekning» av sørafrikansk apartheid, av amerikansk slaveri, eller av holocaust. Som om begge sider har like mye rett – de hvite herskerne like mye som de svarte de undertrykte, nazistene like mye som jødene de forsøkte å utslette. I Palestina i dag har du en okkupasjonsmakt, Israel, som bruker vold mot et helt folk, palestinerne. Det fins ingen annen, «balansert» måte å si det på. Sannheten er at kolonimakta Israel undertrykker en hel nasjon, sier Abulhawa.

LES OGSÅ: Heiser endelig det palestinske flagget til topps i FN

Fortelling om flukt

I «Det blå mellom himmel og hav» beskriver Susan Abulhawa palestinsk historie sett gjennom skjebnen til fire generasjoner kvinner. Den arabisk-israelske krigen i 1948, som i Palestina kun kalles katastrofen eller al-Nakba, tvinger familien på flukt. Noen havner i en leir i Gaza, andre flykter ad omveier til USA. Også i «Morgen i Jenin» var flukt og å leve med flyktningstatus et viktig tema.

– Alle palestinere lengter hjem. Det er svært forvirrende å være på flukt, og mangle et ekte hjem. Man røsker opp røttene ett sted, og forsøker å plante dem på ny andre steder, ofte på ny og på ny. Barn fødes i flyktningleirer og tenker på dem som «hjemme», men en leir er et sted uten røtter. Som å plantes i vann, hvor man når som helst kan bli skylt videre, sier Abulhawa.'LES OGS

Tida gjentar seg

Slik tida også skyller over menneskene. Kanskje særlig over palestinerne, mener Abulhawa.

– Ett av hovedtemaene i «Det blå mellom himmel og hav», er hvor flytende tida er. Katastrofene i 1948 og 1967 lever fremdeles videre i og med oss. De er historie, samtidig er de nåtid. Fordi konsekvensene fremdeles er så store for så mange. Hele familier havnet i flyktningleirer i 1948, og igjen i 1967, og der lever de ennå, forvist fra sitt eget land. Folk som ble flyktninger da, og som flyktet til for eksempel Kuwait, ble flyktninger på ny da Kuwait kastet dem ut. Det samme skjedde med dem som flyktet til Syria. De ble også kastet ut. Og i Libanon behandles palestinerne som lausbikkjer.

– Palestinere er blitt flyktninger på ny, både to og tre ganger, siden katastrofene. Tida oppleves er full av gjentakelser, av ting som ligner, av undertrykkelse som ligner selv om vi skriver andre årstall, selv om folk har flyttet seg til andre land. Vi har ingen steder vi hører til. Selv ikke USA. Jeg følte meg hjemme der, helt til 11. september 2001. Det var et hardt slag å ta inn over seg at jeg bodde på andre menneskers nåde i det jeg siden jeg var tretten år hadde ansett som et hjemland. At mennesker der hater meg for den jeg er, for folket mitt.

LES OGSÅ: Palestina-jubel i Ap, Thorvald Stoltenberg ga Nabil Shaath en klem

Litteraturens kraft

Men nettopp da, når folk begynner å hate andre mennesker utelukkende fordi de tilhører en fiendegruppe, er kunst og litteratur ekstra viktig:

– Jeg mener at litteratur er en viktig del av å bygge et nytt samfunn. Å eie sin egen historie er en viktig del av all avkolonisering. Det handler om å eie sin egen eksistens, sin rett til å eksistere, og kle den i ord for å dele med andre. I kjernen av alle avanserte politiske diskusjoner og ideer, ligger menneskene. Når man skriver og når man leser, blir kjernen tydelig. Men det er viktig å få fortelle selv. Når andre forteller fra Palestina, får palestinere tildelt offer- eller terroristrollen. Det er ingen nyanser utover det. Det er tragisk, å få sin humanitet, sin menneskelighet, redusert til to så traurige roller. Så når jeg skriver, er jeg opptatt av nyansene. Å vise fram karakterer som er rike og komplekse, som lever i en kaotisk verden og på ulike vis benytter ulike strategier for ikke bare å overleve, men for å leve. Alle de abstrakte idealene politikken handler om, blir til faktiske liv, til ekte mennesker. Så ser folk, ser leseren, at de er nettopp det. Mennesker, sier Susan Abulhawa.

Traumatisert samfunn

Traumatiserte, men også ressurssterke.

– Det palestinske samfunnet er traumatisert. Det vil ta lang tid å leges, når det har blitt utbyttet og terrorisert så lenge. Flere generasjoner. Men det vil Palestina klare, når det bare får bli fritt. Problemet nå er at man ikke har nok kontroll over noe. Sårene får ikke gro når man hele tida røsker opp i dem, og påfører nye. Når bygninger bombes rundt en, når folk dør og man stadig herses med av overmakta.

– Når alt man prøver å gjøre av positive ting, stadig rives ned og ødelegges, oftest med vilje. Palestinerne har rett til å se bakover, og anerkjenne traumaet som er der. Vi trenger dessuten forståelse for all uretten som pågår her og nå.

Følg oss på Twitter og Facebook!

Alle elsker Gilbert

Der spiller solidaritetshandlinger en stor rolle. I «Det blå mellom himmel og hav» dukker plutselig en viss Mads Gilbert, lege fra Norge, opp i teksten.

– Alle i Palestina elsker Mads Gilbert. Han har skrevet det selv, at han ikke dro til Gaza fordi han trodde at palestinerne ikke klarte å utføre de legetjenestene han tilbyr selv. Han dro som en solidaritetshandling, for å vise at vi ikke er alene. Slike kjærlighetshandlinger betyr så enormt mye!

Samtidig har den sionistiske Israels-lobbyen fremdeles enorm politisk og økonomisk makt i USA. Selv om også forståelsen for palestinernes sak er blitt større med årene. Dels takket være forfattere som Susan Abulhawa, som åpner vanlige amerikaneres øyne for Palestina.

– Noe stort må skje. Vi må begynne helt på nytt, med like muligheter. Med en lov som faktisk gir likhet og frihet til alle, og et system som kan følge den opp. Det vil skje. Det er en generell menneskelig impuls, å kjempe for frihet, verdighet, rettferdighet. Selv når undertrykkelsen er på det sterkeste, ligger håpet latent.

LES OGSÅ: Willoch ber Norge anerkjenne Palestina som stat

Mer fra Dagsavisen