Bøker

Tegnet hverdagssorg

«Vaskedamen» er en nydelig tegneserie-roman om et utsatt barnesinn.

Dagsavisen anmelder

Bilde 1 av 2

TEGNESERIE

Anna Fiske

«Vaskedamen»

No Comprendo Press

Anna Fiske har en helt egen posisjon i norsk tegneserieproduksjon, med sine naivistiske, fargesterke tegninger og lavmælte historier fra hverdagen. Fiske har tidligere skildret sin egen farmor i tegneserie-form, og har en egen evne til å fremstille eldre kvinneskikkelser på en måte som gjør at de blir levende. Vaskedamen i denne romanen er mye mer grå og normal enn den nærmest maniske farmoren, men det gjør ikke fascinasjonen for henne mindre.

Det er lite dramatikk i «Vaskedamen», men mye sorg. Lotten er åtte år og bor sammen med bror og mor og far. Da de skal få vaskehjelp mistenker en venninne at de er rike. Det er ikke tilfelle, Lottens familie er fattige på tid. Mor er sliten, far er fraværende. Mange hjerteskjærende historier er skildret. Lotten reiser til byen med mor for å handle en bukse, etterpå går de på kafé. Om kvelden etter at Lotten har lagt seg hører hun at foreldrene krangler, og at moren oppfatter turen med Lotten som en jobb. Foreldrene må ha vaskehjelp fordi det er så slitsomt for foreldrene å ha to unger.

Den alderdommelige vaskehjelpen blir redningen for familien. Hun har overskudd nok til å ta med Lotten for å se om hvitveisen har knoppet seg. For henne er ikke samværet med Lotten et slit, det byr på glede. I Fiskes bøker er det ofte sånn at barn og gamle finner sammen i en slags spontan glede over verden, mens generasjonen imellom dem synes avskåret fra umiddelbare opplevelser. Når jeg leser Fiskes bøker tar jeg meg ofte i å lengte tilbake til barndommen, men jeg får også et slags håp om hva alderdommen kan romme.

Blomstermetaforer blir mye brukt i boka, uten at det blir klisjéfylt. Hvitveis knopper seg i selskap med vaskedamen og visner hen i hånden til Lottens mor. Rosehekken til en vellykket familie blir vandalisert. Fiske har også laget egne oppslag der hun har tegnet de avblomstrede hvitveisene, den brukne rosestilken, for å forstørre disse detaljene og tydeliggjøre dem. Noe i den saklige måten Fiske fremstiller historien på, forsterker tristheten, men er også med på å skissere Lottens barnslige, sårbare blikk på tilværelsen.

Det er befriende å lese en barnebok som tar tak i livets mer utfordrende sider. Fiske tar tak i problemer og sorg som berører mange barn og voksne, og som muligens er vanskelige å skildre fordi de ikke er så klart markert som problemer. Ikke desto mindre er det flott at Fiske skildrer dette. Hun har greid kunststykket å lage en historie som berører voksne like sterkt som barn. Hun gjør det ved usentimentalt men ufravikelig å være på barnets og den gamle kvinnens side.