Tar dameromanen tilbake

- Denne romanen er underholdningslitteratur, erklærer forfatter Ingelin Røssland. Hun kommer nå med sin første roman for voksne, «Kirsebærsnø».

Fra før har hun skrevet ni ungdomsbøker og en barnebok, og vunnet en rekke litterære priser.

- Men det finnes både god og dårlig underholdningslitteratur, på samme måte som det finnes både god og dårlig såkalt finlitteratur, fortsetter Røsland.

Dameroman

Hun kaller boka «et forsøk på dybde gjennom letthet», og har selv satt merkelappen «dameroman» på den. I et blogginnlegg hos Samlaget skriver Røssland om å konfrontere «sin indre kvinnehater», som underkjenner kvinnelitteratur til fordel for mannelitteratur. Hun vil heller bygge opp under vissheten om at også bøker om kvinners hverdagsliv og seksualitet er kunst. At også de handler om livet og er viktige.

- På lanseringsfesten for «Kirsebærsnø» sa forfatter Agnes Ravatn noe veldig sant: «Egentlig kan man sette merkelappen «dameroman» på alle romaner, siden det er damer som leser, ikke menn». Vi må slutte å degge for myten om at menn kun vil lese om menn, og ingenting om følelser og småting. Det er jo å underkjenne menn også, å tenke slik.

Viktige kvinneliv

Dagsavisen har i høst skrevet mye om at det i forlagsnorge er en tendens mot at forlagene satser mest på godt voksne mannlige norske skjønnlitterære forfattere, i kombinasjon med importerte bøker skrevet av utenlandske damer.

Røssland er enig i at det å dyrke fram norske kvinnelige forfattere er en åpenbar løsning på problemet:

- Det er smart å skrive for kvinner, som tross alt leser. Men rommet må åpnes. Herborg Wassmo er like stor som Lars Saabye Christensen. Bare mindre omtalt. Nå er det slik at menn har en mye større tabbekvote når de uttaler seg enn kvinner har. Derfor er jeg veldig glad i Anne B. Ragde, som tør å uttale seg, rett fra levra. Hun har likevel ikke sagt halvparten så mye dumt som gjennomsnittsmannen. Jeg hater ikke menn. Jeg bare syns at rommet for kvinner må bli større.

Kjærlighet

«Kirsebærsnø» handler om Cathrine, 38 år, som er gift med Tom Ove på 40. Cathrine er en driftig dame, og hun og Tom Ove regnes i den lille bygda i Hardanger som et vellykket par, som har vært sammen siden tenåra. Men Cathrine er ikke helt fornøyd. Setter egentlig Tom Ove så stor pris på henne som hun fortjener?

- Cathrine har ikke så god selvtillit. Hun har vært forelska i Tom Ove siden han var tolv og hun ti, og alltid sett opp til han. Det er som hun giftet seg med idolet sitt. Derfor er hun veldig opptatt av å vise at hun er verdig, og stoler ikke helt på at han ser noe i henne. Den usikkerheten lager problemer i forholdet.

Bygdeliv

Da en svensk dyrlegevikar, Alex, entrer bygda og oppfører seg svært ulikt Tom Ove, blir Cathrine fascinert. «Du virker som en veldig spesiell kvinne», sier Alex, på svensk. Det er noe annet enn Tom Oves praktiske kjærlighetserklæringer i form av smøring av dører og bytting av lysrør.

- «Kirsebærsnø» kan leses som en roman om samlivsproblematikk. Men det er også en mor-datter-skildring, en bok om å konfrontere ens egen besserwisser, og om livet på bygda. Jeg har vært opptatt av å ikke ironisere over bygdelivet. Folk der lever også ekte og betydningsfulle liv. Folk kommer tettere på hverandre, og er kanskje mer opptatt av hverandre. Men det er man i byen også.

Forfatteren sier at hun er ute etter «gjenkjennelse mer enn originalitet».

- Jeg ville skrive noe folk an kjenne seg igjen i. Det kan være mye tåkeprat og tant og fjas i «finlitteraturen». Jeg har brukt mye tid på dramaturgi, på oppbygning av historien. Det er en kunst, eller i hvert fall et håndverk. Jeg vil at språket skal være bra, men enkelt. Språket skal ikke stå i veien for fortellingen. Og så er jeg glad i dialog. Jeg vil at personene skal snakke med hverandre. Hvordan de snakker, sier mye om dem, sier Røssland.

gerd.elin.sandve@dagsavisen.no