Bøker

«Svømme hjem»: Glitrende uhygge

Klassisk britisk utroskapsdrama som gjemmer en ubehagelig overraskelse.

Dagsavisen anmelder

ROMAN

Deborah Levy

«Svømme hjem»

Oversatt av Anne Cathrine Wollebæk

Solum Bokvennen forlag

Åpningsscenen i britiske Deborah Levys «Svømme hjem» er som tatt rett ut av et teaterstykke, eller en smalere film av den typen som bruker litt tid på å bestemme seg for om den er en komedie eller en tragedie, fordi den egentlig er litt av begge: Idet to voksne par ankommer feriehuset de har leid på den franske rivieraen, oppdager de en kvinne i bassenget. Hun er naken, ung og pen. Plutselig har en av de voksne kvinnene, Isabel, invitert henne til å bo hos dem i huset. De har jo gjesterom.

###

Scenen er satt. Inntrengeren heter Kitty Finch. Hun er «på en måte» botaniker. Hun er her for å treffe den feirede poeten Joe Jacobs, alias JHJ, opprinnelig Jozef Nowogrodzki, som hun føler «nerveforbindelse med. Joe er gift med krigsreporteren Isabel, som tilbringer mer tid steder som Libanon og Kuwait enn hun gjør hjemme hos den notorisk utro ektemannen og deres fjorten år gamle datter Nina.

Det andre paret er Mitchell og Laura, som i London driver en konkurstruet butikk med eksotiske gjenstander, særlig våpen. Persongalleriet består utover det av en konstant hasjrusa tysk vaktmester, den 23-årige lokale bartenderen som vet han ligner en ung Mick Jagger, og den skarpt årvåkne eldre britiske damen som holder oppsyn med dem alle fra nabohusets balkong.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Fra romanens prolog vet vi at Joe skal komme til å ligge med Kitty, og at hun i bilen hjem fra utroskapshotellet skal komme til å si at hun elsker ham, og at «livet er bare verdt å leve fordi vi håper at det skal bli bedre, og at vi alle sammen kommer trygt hjem». Det er en scene som gjentas med små forskyvninger gjennom romanen. Som planter uhygge. Det spørs om alle kommer trygt hjem.

«Svømme hjem» er en kort og kondensert fortelling, med handling lagt over få dager. Likevel er den rik, mat for tanken lenge etter gjennomlesing. Inviterte Isabel femme fatalen Kitty til å bo i feriehuset fordi hun visste at Joe ikke ville klare å holde fingrene av fatet, fordi hun behøvde en unnskyldning for endelig å bryte løs fra det døde ekteskapet? Eller er det ikke så enkelt likevel. Hvem lurer hvem, hvem kjenner hvem, kan vi egentlig forstå hverandre?

Tenårige Nina observerer og kategoriserer, men alt passer ikke inn i fortellingen hun har bestemt seg for om sin barndom. Hun dras mot Kitty, som også har tydelige problemer å hanskes med. Kan det være noe i den eldre nabodamas påstand om at Kitty er alvorlig psykisk syk, eller er hun bare for ukonvensjonell for en pensjonert brite av den gamle skolen? Hvorfor vil ikke Ninas pappa Joe lese Kittys dikt?

Hva vil det si å være en god forelder, og hva gjør man med den delen av livets bagasje som ikke tåler andres blikk. Klarer kunsten, poesien, ordene å bygge bru – mellom menneskene, og mellom hvert individ og dets indre – eller er det bare en illusjon vi ønsker å holde på? «Svømme hjem» er ikke bare en smart ekteskapsroman, men en nyansert og smart utforskning av arv, miljø og det imellom. Av den store eksistensielle ensomheten, og hvordan den gir seg ulike utslag hos ulike mennesker.

Gjennom hele teksten planter Deborah Levy små gjenstander, replikker, observasjoner og detaljer som skal komme til bruk senere. Men sjelden slik man trodde. De språklige bildene er friske, originale, ofte gjentatt med en vri senere i teksten, som er godt oversatt til norsk av Anne Cathrine Wollebæk. Kitty sammenlignes tidlig med en bjørn, bassenget med en våt grav. Rovdyret peker mot døden, slik graven åpenbart gjør det.

«Svømme hjem» var en av finalistene til den prestisjetunge Man Booker litteraturpris da den kom på originalspråket. Hun er dessuten med på nominasjonslista, «the long list» til årets pris med romanen «The Man Who Saw Everything». Det er fint at hun nå fins på norsk.