BOK
Bjarne Riiser Gundersen
«Svenske tilstander – en reise til et fremmed land»
Vigmostad-Bjørke
Sverige? Det er som Norge, bare litt større. Slik tenker vel de fleste av oss om nabolandet i øst. Forfatter Bjarne Riise Gundersen tok turen til Sverige for å «jakte på Sveriges herskende humør», og finne landets mentale og emosjonelle grunnstemning, slik han beskriver oppdraget. Det ble det en imponerende bok av.
Dette er idéhistoriker og journalist Riiser Gundersens tredje bok. For «Da postmodernismen kom til Norge» ble han i 2016 nominert til Brageprisen og til Kritikerprisen. Til hverdags er han å finne som lærer i journalistikk ved Høgskulen i Volda. Og det er hans journalistiske reportasjemetode som gjør «Svenske tilstander» til en god leseopplevelse. Han blander tungt og lett, kildematerialet er rikt, menneskemøtene er mange, observasjonsevnen sterk. De kulturelle referansene er mange og gode. Og til tross for at det ikke på noen måte er en lystig reise han drar oss med på gjennom folkhemmets mange mørke kroker, er den svært opplysende. Og ambisjonen er svimlende, å skulle forstå Sverige.
Han forteller om den amerikanske forfatteren Susan Sontags halve år i Stockholm seint på 1960-tallet. Hun beskrev en betonggrå, konfliktsky monokultur. Hva hadde skjedd på 50 år, fra Sontags møte med kjedsomheten? Veldig mye, kanskje var alt endret. «Ingen av disse beskrivelsene lot seg forene med det broket sammensatte, aggressivt diskuterende, i noen tilfeller hatsk selvforaktende samfunnet jeg selv hadde reist rundt i», skriver han. Nesten som en konklusjon på oppdraget om å definere landets mentale grunnstemning.
«Dette var mitt folk» skriver han om menneskene rundt seg fra et torg på Söder i Stockholm. Han skriver det i preteritum, fortid. Kanskje er det utilsiktet, men noen slike kommentarer stedvis i teksten markerer avstand og kontrast til Riiser Gundersen grunnleggende godhet for broderfolket i øst. Han identifiserer seg med dem, eller i det minste gjorde han det. Han har et livslangt forhold til Sverige, og han kan virkelig landet han skriver om. Boka tyter over av anekdoter om og blikk på det svenske. Og kanskje i motsetning til en del andre forsøk i denne sosialantropogiske sjangeren der man med begrenset innsikt, men med sekken full av mange fordommer, søker å definere et land og et folk. Når studievennene dro til Berlin og Roma og New York, og så verden der ute, pakket han studievesken og oppsøkte universitetsbyen Lund i Skåne. Til vennenes stadige latter tjue år etter.
Studiestedet Lund slumper også til å være arnested for Sverigedemokraterna (SD), som har tatt ytre høyre inn i de svenske salongene. Slik knytter han sin egen historie sammen med SD. Og SD med det moderne Sverige, der innvandringsspørsmålet gjennomsyrer det aller meste. Der flyktningene i 2015 fikk den svenske staten, regjeringen og sosialdemokratiet til å foreta en eksepsjonell helomvending i løpet av 11 høstuker. En i rekka av det forfatteren kaller «noen vidunderlige idéhistoriske piruetter». Det er et land som er stadig på leit etter identitet.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Riiser Gundersen lar typisk nok en scene fra humorkollektivets Killinggängets film «Fire nyanser av brunt» (2004) oppsummere det typisk svenske. Noen konklusjon kommer ikke, selv om teksten er mollstemt. Idéhistorikeren vektlegger språkets rolle i den svenske offentligheten: «Der, i språket, kunne håpet om utsøkt balansert mangfold realiseres uten omkostninger, fri fra materiens brysomme innblanding», skriver han. En kilde sier det enda bedre, som i en svenskevits: «Svensker tar ikke tak i problemet, men engasjerer seg heller i en debatt om debatten enn problemet». Det er godt sagt, og gir en slags mening for oss som prøver å forstå Sverige. Men parodien er selvsagt ikke sannheten. Å fange et land på 250 sider er umulig. Men dette er et godt forsøk.
Riiser Gundersen har skrevet en ambisiøs bok, med akademisk tilslag, men den er likevel tilgjengelig og folkelig servert. Selv om han med selvfølgelighet omtaler et begrep som interseksjonalitet, og har en irriterende tendens til å spre om seg med unge, språklige markører. Alle henger nok ikke med når mann (45) mener når han omtaler Sverige som «et 450.000 kvadratkilometer stort mem», eller at SD er en «politisk sampler» eller at de «remikser folkhemsterminologien»? Det virker litt påtatt hipt og unødvendig. Det samme er hans hang til kvikke britiske uttrykk i kursiv, som founding fathers, rise-and-fall-beretning eller en doer. Men likevel, it’s a great read.