Bøker

Suite norvégienne

«Nå er jeg åttifem år. Det begynner å haste», lød Gitte Haugs brev til forlaget, 70 år etter hun flyktet fra Tyskland i mai 1945.

Dagsavisen anmelder

MEMOARER

Gitte Haug

«Kvinner i krig»

Oktober

Redaktøren i Oktober lot seg umiddelbart sjarmere. En konvolutt inneholdende et maskinskrevet manus, fra en godt voksen kvinne, med øyenvitneskildringer fra krigens siste dager, på tysk og det som i dag er polsk jord. Et ungdoms- og kvinneperspektiv, fra en sivilist, attpåtil i fullt ut leselig og sammenhengende prosa. Selvsagt måtte det publiseres.

Nå foreligger boka, med tittelen «Kvinner i krig». Den er blitt en slags norsk versjon av fransk-ukrainske Irène Némirovskys (1903-1942) «Storm i juni», alias «Suite française». Riktig nok skildrer den franske suiten krigens begynnelse, mens Gitte Haugs norske - eller egentlig tysk-polske - suite skildrer krigens aller siste måneder. Men mye ligner. Det er bøker om flukt, sult og usikkerhet. Begge skrevet av kvinner, om sivilistenes liv som vitner til vold, død og elendighet, i tilfeldige soldaters vold.

Fortellingen starter i et lite hus på den tyske landsbygda i februar 1945. Der bor Gitte på femten år sammen med sin mor. De har begge norsk pass, siden moren en gang var gift med en norsk mann. De er skilte, men moren har av åpenbare grunner ikke sett poenget i å informere myndighetene om akkurat det. Gittes tyske stefar er blitt igjen i det utbombede Berlin som kvinnene flyktet fra da moren ble røykforgiftet av de alliertes fosforbomber i krigens siste fase.

Mor og datter er alene idet russiske tanks ruller inn i gårdsrommet, og russiske soldater bestemmer seg for å bruke det lille huset til overnatting. Først elitesoldatene, med språk- og geografikunnskaper. Så bermen, lurvete og uskolerte, sultne på kvinneselskap. Siden Gitte og moren holder det norske flagget høyt, er russerne som allierte å regne. De er likevel farlige, ikke minst for en femten år gammel, pen og uskyldig jomfru.

Moren vokter om møydommen hennes på kloke og dristige vis. Siterer kamerat Stalins ord - «vær human!» - overfor russerne. Og lykkes, både da og senere. «Kvinner i krig» er en datters usentimentale hyllest til sin mor, en åpenbart grepa dame som ytte heroisk innsats som formørker og forsvarer under svært vanskelige kår.

Teksten er tidvis springende. Fragmentarisk. «Villet knapp og enkel», skriver Gitte Haug i forordet. Selv de mest dramatiske hendelser behandles med en slags kjølig avstand, uten utbroderinger eller spesielt mange detaljer. Det skaper en opplevelse av ekthet og realisme, men krever en leser som pauser for å fordøye, som summer seg litt før hun leser videre om neste strabas. Memoarenes største verdi er som øyenvitneskildring heller enn ferdigpolert skjønnlitteratur. En fjern niese av Svetlana Aleksijevitsjs «Krigen har intet kvinnelig ansikt», bare at perspektivet er motsatt: Hos Aleksijevitsj er kvinnelige sovjetrussiske krigsdeltakere informantene som forteller om krigens gru, hos Gitte Haug er det de samme kvinnene som sammen med mennene blir observert, de som utgjør deler av krigens gru.

Sytti år er gått. Det er så absolutt forståelig at visse detaljer har falmet, mens andre har festet seg fastere i minnet. Forfatteren var bare 15 år da hendelsene hun skildrer utspilte seg. Hun har aldri hatt noen å diskutere dem med, noen som også var til stede. Dessuten er det kanskje bare slik det er, å være midt oppi krigen som sivilist, ikke minst som barn og ungdom. Gitte mangler stadig informasjon. Hun og moren flykter fra det lille huset, til nye landsbyer og byer hvor den språkmektige, høyt utdannede moren kan få jobb som tolk for de allierte. De havner plutselig i fengsel. Blir nesten skutt. Lever stadig i uvisse, ofte sultne og nesten uten eiendeler.

Dermed speiler «Kvinner i krigen» livet til en enorm rekke sivile ofre for nåtidige kriger og konflikter. Mennesker på flukt, uten informasjon, kunnskap, mat eller ting. Ofte ressurssterke, men likevel på andres nåde, overlatt til menn med våpens upålitelige godvilje. Med Gitte Haug gikk det på sett og vis godt - sytti år senere lever hun i et fredelig land, endelig klar for å fortelle sin uvanlige historie som flyktning. Nåtidas flyktninger møter stengte europeiske grenser, et Norge der landets statsminister uttaler at 123 syke syrere blir for mye.

«Kvinner i krig» er uten tvil en viktig, svært annerledes debut.

gerd.elin.sandve@dagsavisen.no