Kultur

Stup med stil

Debutroman om norsk-indiske tenåringer driver gjøn med ideen om den store innvandrerromanen.

Dagsavisen anmelder

ROMAN

Neha Naveen

«Stupekontroll»

Gyldendal

Neha Naveen (28) har indiske foreldre og kommer fra Stovner. Med «Stupekontroll» er hun årets første ungdomsbok-debutant på Gyldendal.

I ungdomslitteraturen er den flerkulturelle hovedpersonen en kjent og ofte ­tragisk figur: Et menneske som slites mellom ungdommelig livstrang og den hjemlige, ikke-vestlige kulturens kvelende restriksjoner. Neha Naveens debutroman er ikke slik, selv om den blir solgt inn som en flerkulturell roman. Dette er kanskje uunngåelig når forfatteren selv er flerkulturell, på samme vis som en forfatter er kvinnelig hvis hun er av hunnkjønn?

Et pluss er det iallfall at Naveen skildrer en nokså udramatisk tilværelse i krysspunktet mellom to kulturer, og heller velger å belyse det psykologiske forholdet mellom de 17-årige norsk-indiske tvillingene Chi og Pari. De har før har levd i en slags symbiose, men har nå levd adskilt i forbindelse med studier. I den andres fravær har begge hatt uheldige, voldelige møter med to menn. Den ene jenta har sviktet, mens den andre er blitt sviktet. Historien blir vekselvis skildret fra de to jentenes synsvinkel. De vegrer seg for å fortelle den andre om det som har skjedd mens de har vært borte fra hverandre. De er redde for å ødelegge noe i forholdet de har.

Romanen har noen morsomme, ironiske meta-kommentarer. Chi blir oppfordret av norsklæreren til å skrive særoppgave der hun sammenligner klassikerne «Pakkis» og «Ett øye rødt» – «her er det så mye å ta tak i, Chi! Identitet, kulturkræsj, DEN STORE INNVANDRERROMANEN!» Her finnes også sleivspark og morsomheter som kapitteloverskriften «Kama Sutring».

Men personkarakteristikken er temmelig tam. Det er ingen av karakterene som har nok kjøtt på beina til at de gjør inntrykk. Begge er gode til å stupe, og blikkfang for jevnaldrende gutter. Chi er både vakrere og flinkere enn Pari, men ikke nok til at det virkelig blir et problem, eller interessant for leseren på noen måte. Det virker egentlig kun som noe forfatteren påstår om de to. Den mest påfallende forskjellen mellom dem er i stor grad at den ene har langt hår og den andre kort.

Noen steder fortaper Naveen seg i skildring av gråvær og regn, som et slags bakteppe for karakterenes sinnstilstand. Hun legger ut på filosofiske funderinger om hvorfor fargen grå er trist. En kapitteloverskrift lyder: «En perm full av regn». Det er en metafor som er vanskelig å se for seg.

Men her finner man også fine, poetiske partier, som når Pari tror hun ser Buddha på T-banen: «Mandeløynene hans fortsetter bare å vandre rundt og suger opp det han ser, og gjør det om til rolig energi». Så viser Buddha seg å være Kasper – «den største tøsa på skolen», ifølge søsteren Chi. Det gir et fint brudd med Paris drømmende blikk.

Styrken og svakheten i «Stupekontroll» er på mange måter det samme: At romanen legger vekt på det udramatiske og hverdagslige i skildringen av menneskelige forhold. Naveen kunne med fordel ha bygd ut karakterene mer, men beholdt den lavmælte, kloke stemmen.