ROMAN
«Her lå Tirpitz»
Ingrid Storholmen
Aschehoug
Ingrid Storholmen er en forfatter som overrasker, ikke bare gjennom temaene hun velger, men også gjennom formen. I «Tsjernobylfortellinger» (2009) skrev hun skarpt og utfordrende om atompolitikk, deretter kom den finslipte, poetiske «Til kjærlighetens pris» (2011). Hun er ikke mindre utfordrende i høstens store bokprosjekt, «Her lå Tirpitz», der hun gjennom en lenke av stemmer henter fram en hel generasjon unge tyske menn. I to krigsår var slagskipet Tirpitz stasjonert i Norge, tidvis i Fættenfjorden ved Trondheim, så i Kåfjord før skipet ble flyttet til Håkøya der det ble bombet i filler av RAF-flygere i 1944. Over 970 mann omkom, mens 860 klarte å berge seg.
I forordet forteller Storholmen om hvordan hun gjennom oppveksten stadig ble minnet på Tirpitz‘ undergang. Hver gang familien dro på tur til Trondheim og passerte Fættenfjorden, pekte moren og sa: «Sjå unga, her låg Tirpitz under krigen». Tirpitz var et slagskip, hele 250 meter langt, og da det ble sjøsatt i 1939, Europas største. Storholmens bok framstår som et sterkt antikrigsdokument. Stilen er neddempet, uheroisk og nøktern. Men likevel ikke uten poetiske anslag.
Samtlige stemmer i romanen er oppdiktede. De unge mennene, mange av dem bare 19-20 år eller enda yngre når de blir utkalt, har bare fornavn. De heter Otto, Gottfried, Uwe, Heinrich, Carl og Kaspar, Josef og Kurt. De kommer fra små bondegårder på landet, og fra leiligheter i Berlin eller Hamburg. Hjemme venter redde mødre, fedre, kjærester og søsken. Det er også et stort antall kvinnestemmer i romanen, det er tyske og norske kjærester, det er mødre og hustruer. Også noen norske mannsstemmer bidrar, de var med på redningen etter forliset.
Ingrid Storholmen har klart å finne overbevisende stemmer til disse unge guttene, som gikk ut i krigen overbevist om at Hitler skulle gi dem et bedre liv i et mektig storgermansk rike når bare denne krigen var over. Men det er ikke Hitler og krigspolitikk som er i tankene og drømmene til de unge mennene. Det er angsten for å bli drept, bombet eller torpedert. Det er den stadige engstelsen for dem der hjemme. Etter hvert som krigens gang endres og de allierte kommer på offensiven, øker uroen og angsten blant gaster og offiserer på Tirpitz.
Å velge en form basert på et stort antall stemmer krever mye både av den skrivende og av den lesende parten. Tidvis blir denne strømmen uhåndterlig, det blir vanskelig å skille den ene fra den andre, selv om noen skiller seg ut og blir tydeligere enn andre. Styrken i dette litterære grepet ligger i hvordan det så tydelig framstiller krigens avhumaniserende virkning. Når Tirpitz blir bombet og går ned, er det ikke en ansiktsløs fiende som forsvinner i havet, men enkeltmennesker som gjennom korte og lange innslag har fortalt om angsten sin, om drømmene sine, og om at det eneste de ønsker, er å få komme hjem. Slik blir Ingrid Storholmens bok en virkningsfull og rystende beretning om sorg og smerte.
Mange av disse unge mennene kommer hjem, men de fleste er ødelagte, preget av dramatikken på Tirpitz for alltid. Noen av dem minnes også tida på Tirpitz som en fin tid, de drømmer om å komme tilbake til Norge. En drøm som blir virkelighet for noen av dem. Reiser som ikke alltid blir så behagelige som de hadde forestilt seg. Ingrid Storholmen har valgt å følge disse mennene og kvinnene helt fra det første krigsåret 1939, fram til årene 1975-1990. Forfatteren var selv på et veterantreff i Heiligenhafen der hun traff noen av dem som overlevde senkingen av Tirpitz. Noen av dem var stadig ivrige etter å understreke at de hadde vært «gode soldater».
Det er også verdt å nevne at selve den grafiske utformingen av denne boka bidrar til å gjøre den spesiell. Eksempelvis er det brukt en sterkt hellende tekst i den delen av boka der de unge gastene forteller om slagskipets nedgang. Det kan naturligvis betraktes som pynt og jåleri, men kan også være oppmerksomhetsskapende og overraskende, og skjerpe lesingen. Jeg velger det siste alternativet. Og ser dette som et ytterligere bidrag til en særdeles gjennomarbeidet roman i innhold, form og utseende.
turid.larsen@dagsavisen.no