Står på stedet mil

- Jeg elsker fakta! I går, for eksempel, leste jeg at ravner kan bli 50 år. 50! Og at de lever med den samme partneren hele livet, hvis ikke denne dør. Først da finner enkeravnen seg en ny partner. De bor i samme boligen også, og når paret faller fra, overtas reiret av to nye ravner. Er ikke det bare fantastisk? sier Ali Smith til Dagsavisen.

Nysgjerrighetsdreven

Kroppsspråket understreker at entusiasmen er ekte. Den snart 50 år gamle forfatteren minner ikke så rent lite om sjarmerende, entusiastiske og veslevoksne Brooke på ni år, som er en av de viktigste karakterene i Smiths nyeste roman - «På stedet mil», alias «There but for the». Brooke også elsker både fakta og ord, og deler villig sine innsikter og innfall med alle rundt seg.

- Nysgjerrighet er livets fundament. Slutter man å bry seg om ting, lure på ting, ønske å finne ut av ting, er det bare å legge inn årene, sier Smith.

Rike ordspill

Hadde hun snakket norsk, ikke engelsk, kunne hun godt ha fulgt opp med et ordspill. Noe om at årene bokstavelig talt er talte om man gir opp. Åre - år, talt - talte; Ali Smith elsker slike dobbeltbetydninger, lydlikheter og ordspill, og bøkene hennes er fulle av dem. Ofte med svært komisk, vitseskapende effekt, enten vitsen er planlagt av den som uttaler den eller bare faller seg slik uten at han eller hun engang registrerer hva som nettopp skjedde. Kun leseren sitter smilende tilbake.

- Ordspill er fantastiske verktøy, i litteratur og tale. De åpner språket, fordi de kommuniserer på minst to nivåer samtidig. Mottakeren må holde flere tanker i hodet på likt, se mange meninger med én gang og stille spørsmål ved hvor egentlig den egentlige meningen faktisk er. De viser hvor rikt språket er, hvor fylt til randen av mulighet. Hele språket!

Barnedetektiver

Derfor er det i Ali Smiths bøker minst like mange setninger som viser til munnhell og halvgode sangtekster, til forslitte klisjeer og tilvente fraser, som referanser til såkalt høyverdig litteratur, til poesi og filosofi og slikt man liksom «bør» kunne for å være et dannet menneske.

- I bøkene mine er det ofte barn, som Brooke, som serverer slike uventede sammenstillinger av høyt og lavt, referanser de bare halvveis har forstått selv, vitser de oppfatter at voksne synes er morsomme, uten å ha stort nok erfaringsregister til å forstå hvorfor ennå. Barn er sannhetsdetektiver, ute etter å forstå, både verden rundt seg og språket vi kler den i. De av leserne som tar referansene, kan glede seg over dem, de som ikke gjør det, merker det ikke. Vinn-vinn! sier Ali Smith.

Elsker klisjeer

Hun ikke bare aksepterer klisjeer. Hun elsker dem.

- Klisjeer holder oss i live. Vi trenger dem, som et lim mellom oss. Trenger at noe er kjent, kjært, trygt. At det fins noe å si når man ikke orker å sette ord på det vanskelige. Det går ikke an å gjenoppfinne språket hver gang vi skal bruke det. Da bryter kommunikasjonen fullstendig sammen, hver gang vi prøver. Det er det selvsagt ingen som orker.

Kommunikasjonssvikt

Likevel er «På stedet mil» en roman som handler om nettopp dette at kommunikasjonen kollapser. En mann, Miles, reiser seg fra bordet i et middagsselskap hos ukjent vertskap, og låser seg inne på et soverom ovenpå. Der blir han, i fullkommen taushet. Dermed blir det opp til fire andre å fortelle historien, med alt det måtte innebære av feil og mangler. De fire er en kvinne som engang møtte ham på en ungdomstur i Europa, en mann som møtte ham tilfeldig på teater, en eldre kvinne i ferd med å miste språket, og altså niår­ige Brooke, faktasamler og ordentusiast.

- Planen min var egentlig å skrive en klassisk jeg-fortelling om en mann som stenger seg ute av fellesskapet. Men så gikk det ikke. Kanskje har jeg det ikke i meg å skrive sånt. Mine fortellere ramler alltid inn fra uventede, mer marginale vinkler, og forteller bare en liten flik hver av historien, av andres liv.

Alt er der, dypt nede

Ofte fliker de ikke engang husket at de husket. I «På stedet mil» blir den skotske kvinnen i førtiåra som forteller deler av Miles’ historie kalt til huset han har barrikadert seg i fordi vertskapet finner navnet hennes på Miles’ telefon. Men hun husker knapt hvem han er - før hun brått gjør det likevel, et minne trigget av navnet han lagret henne under på telefonen, en referanse til det som skjedde den gangen for over et halvt liv siden, på ungdomstur til Europa. Før hun oppdager at Miles faktisk var viktig i livet hennes, i den hun var akkurat da, som usikker 17-åring.

- Vi glemmer alltid de formative, skjellsettende øyeblikkene. Helt til de bobler til overflaten igjen. Selv den minste berøring med et annet menneskes liv kan sette dype og viktige merker. Jeg liker det, liker å tenke på at alt betyr noe. For det gjør det.

Gjest eller inntrenger?

Fortellingen om en fremmed som banker på døra og snur opp ned på vertskapets liv, har Ali Smith fortalt før, i «The Accidental», alias «Levende bilder» fra 2005. Da med en kvinne som invaderer en hel familie.

- De er tvillingbøker, noe jeg ikke innså før jeg var ferdig å skrive. Historien med en fremmed som banker på døra og vil inn, er et gammel dilemma, kjent fra Bibelen og Ovid. Viser man gjestfrihet eller tyr man til selvforsvar? Det kan være risikabelt å åpne, og like farlig å si nei. Tenk om det er gudene som banker på! Da kan de forvandle deg til et tre, og så står du der og blomster til evig tid.

gerd.elin.sandve@dagsavisen.no