Bøker

Sprø sår sørgesang fra Ole Robert Sunde

Det er burlesk, komisk, sanseløst sprøtt – og likevel sårt og trist å lese Ole Robert Sundes nye roman.

Dagsavisen anmelder

ROMAN

Ole Robert Sunde

«Jeg føler meg uvel. En roman om døden»

Gyldendal

«Jeg føler meg uvel» er både en litterær lystreise med en overdådighet av innfall og utfall, og en sår sørgesang over en tapt hustru. Disse motsetningene knar forfatteren Ole Robert Sunde sammen til en fortelling som åpner med en busstur til Kongsvinger, og ender i et tilfluktsrom bak Fagerborg kirke. Der den sørgende fortelleren treffer en engel og sin kones sjel, godt hjulpet av Bach, Camilla Collett og Dante. Ole Robert Sunde har skrevet sin helt egen, og svært originale versjon av «reisen til dødsriket». Og han har ydmykt nok sørget for ledsagere med lang erfaring i å være døde.

Ole

Det er ellevilt, men under alle ordene ligger den store sorgen. Et elsket menneske er borte, for alltid. Uansett hvordan man leser romanen til Ole Robert Sunde, kan man ikke unngå å bli berørt. Dette er en av hans beste romaner, original og dypt bevegende.

Ole Robert Sunde ble innstilt til Nordisk Rådes Litteraturpris for sin forrige roman, «Penelope er syk». En typisk Sunde-roman med sin reflekterende, undrende skrivemåte, og den slentrende, gjentakende, følehornaktige opptatthet av tilværelsens små og store fenomener. Fortellerens kone var da alvorlig syk av kreft.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Årets roman er en oppfølger. Når fortellingen starter, har den kreftsyke vært død i fire måneder. Det er en helt annen åpen, sår og sorgfull tone i denne romanen enn i den foregående. Den skrivende klarer ikke å verge seg mot smerten, men dukker ned i teologi og litteratur, og ofte ned i et ølglass. Han vil så gjerne forstå mer om døden og det hinsidige, om sjelen og dødsriket.

Det er denne nesten barnaktig, uskyldige tilnærmingen til den skremmende døden som bærer romanen, og gjør den til en stor litterær opplevelse. Ole Robert Sunde lar det stå til, han åpner sin egen sorgfulle, undrende sjel på vid gap. Se her! Så skjøre er vi under panseret av fornuftstyrt liv.

Han er selv ingen troende, og hans barn er ikke døpt. Men hans kone, den døde var en troende, og nå tenker han på hvordan hennes sjel kunne ha sett ut: «... som henne, eller som noe helt annet enn henne, tenkte jeg, hele henne eller det som jeg tenkte var mye av henne, og som jeg så ofte har vært opptatt av, som hennes leppestiftsrøde munn...»

Slik fortsetter denne triste, men ofte svart humoristiske stemmen å reflektere gjennom romanen, og etterhvert biir det stadig mer ellevilt. Bussreisen til Kongsvinger veksler sømløst med flyreiser til London og turer til en hytte i skogen, eller til en leilighet i Berlin. Det hele blandes på typisk Sunde-vis, tiden oppheves, minner og erindringer strømmer på, begravelsen og tidligere og senere familiemiddager dukker opp og forsvinner.

Les også: Mette-Marit fikk tekst om kong Haralds død i fanget

Dante trer inn på scenen, naturlig nok, en mann som er lommekjent i dødsriket, men det er Johann Sebastian Bach som leder an, en mann som i følge fortelleren ikke kunne komme fort nok til det hinsidige. Og som der fortsatt har sin parykk på. Denne døde Bach antar stadig nye stemmer. Noen ganger snakker han nynorsk som Olav H. Hauge, eller helt vanlig riksmål som Erna Solberg.

Ole Robert Sundes reise til dødsriket er både original og særdeles humoristisk, og man kan glede seg over møter med en lang rekke personer, både filosofer og forfattere og skuespillere.

Som alltid hos Ole Robert Sunde blir leseren invitert inn i et villniss av tanker og refleksjoner, i lange, flytende setninger, som noen ganger opptar halve siden. Denne romanen er intet unntak, og er lett gjenkjennelig i formen. Innholdet, derimot, har denne gangen høyere temperatur. Det er et sørgende menneske som skriver, sorgen og tapet er vevd inn i formen, ikke bare gjennom gjentakelsene om hvor sterkt savnet er, men også i den desperate tonen som preger fortellerens tanker og drømmer om døden og sjelen. Samtidig er romanen en påminnelse om hvor hjelpeløse vi er i møte med døden.

Les også: Ullmann-roman for første gang på norsk teaterscene (Dagsavisen+)