Bøker

«Sprint Spesial: Ung og naiv»: Stadig lengre skygger over Sprint

Den spretne helten Sprint blir yngre i rutene. Det nye albumet om vår barndoms helt er godt fortalt og viker ikke for sivilisasjonens mørke hemmeligheter.

Dagsavisen anmelder

TEGNESERIE

Émile Bravo

«Sprint Spesial: Ung og naiv»

Oversatt av Arvid Skancke-Knutsen

Egmont

Stadig nye Sprint-album graver seg bakover i unge år i den rødhårede serieheltens liv, med en snert som de store belgiske seriene ikke tillot seg i dens gullalder. I 1938 er den foreldreløse gutten Sprint korgutt på et katolsk barnehjem. Et krusifiks detter i gulvet, en dødsulykke får komiske og tragiske følger. Hyklerske prester straffer uskyldige smågutter – bakteppet er dypt forstyrrende, og ikke minst høyaktuelt etter virkelighetens opprulling av den katolske kirkes store problem med pedofili i Europa – men historien sneier seg med bemerkelsesverdig eleganse unna det verst tenkelige. «Den gode følelsen» som disse type seriene gjerne bærer, hentes inn. Men med minimal margin, og den doble bunnen er altså tydelig om du leser aviser og har det voksne blikket på.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

###

1938 er også det første året Sprint kom ut i hjemlandet under navnet Spirou. Og selvsagt også året da Europas skjebne ble forseglet. Dette mørke virkelighetens bakteppe utnyttes godt. Den moderne omgangen med tabuer og politisk strid gir et eget relieff til en seriefigur som tidligere handlet mest om eventyr og rask humor. Ett år seinere møter vi en sterk unggutt med inntektsgivende, hardt arbeid på hotell. Hans redelighet, mot og kjappe finter gjør ham til en helt som er lett å like. Fascismens frammarsj er til stede blant hotellets internasjonale gjester så vel som ute på løkkene der tynne bein sparker fotball. Den unge helt har kloke løsninger på flere av konfliktene som dukker opp, enten de utspilles mellom nabogutter eller mellom nasjoners utsendte på hemmelig suite. Dessuten oppdager han kjærligheten, formidlet med oppriktighet i balanse med slapstick – og en viss sorg. I møtet med en fremvoksende verdenskrig er det få som vinner.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Som så mange andre er jeg vokst opp med figurer med fransk og belgisk opphav, som Lucky Luke, Asterix, Tintin, Viggo – og Sprint og hans følgesvenn Kvikk. Journalisten Sprint, alltid kledd i pikkolouniform, den andre blond, oppfarende, nitid reporter og fotograf, og litt eldre enn sin reportasjekumpan Sprint. Det ble kanskje aldri uttalt i seriene jeg slukte rått, ofte tegnet på 50-tallet, men det lå vel som et premiss dem imellom at Kvikk var eldre. Han var gjerne litt oppblåst bedrevitende der de raste fram blant magiske sopp-sekreter, fantastiske safarier i latinamerikanske jungler og afrikanske savanner, diktatur og/eller unge stater, eller undersjøiske futuristiske samfunn … Kort sagt: eventyrene som dette radarparet tok oss lesere med på var fantastiske, krydret med velinformerte detaljer og smart karakterdynamikk. På 2000-tallet er begge komponentene skrudd til hardere, og min kjærlighet til Sprint og Kvikk revitalisert.

Les også: Årets beste tegneserier i 2018 (Dagsavisen+)

2017s «Operasjon flaggermus» gikk med intensitet rett inn i andre verdenskrig. Skaperne Schwartz og Yann fulgte opp i to album som kom på norsk i 2018, to blader jeg listet opp blant fjorårets aller beste. Jeg slukte spenningen, fortettede voksne avveininger, fiffige pek mot en rekke popkulturelle referanser, med fryd. Årets album i Sprint Spesial på norsk går lenger tilbake, med barndom og i mellomkrigstid i franske Émile Bravos følsomme strek. I nærbilder viser han hvordan helten formes – for eksempel om hvorfor Sprint forblir i pikkolouniformen, selv utenfor sin første arbeidsplass.

Ulmingen etter prologen med de katolske prestene får ny luft å spille i utover i historien, i heltens første møte med Kvikk. I det hele er handlingslinja her stringent utnyttet men med mangslungen gang. Ekornet Spip kommer inn i tidslinja med et sjokk. Barndommens helter, både dyr og gutt, tilføres nye lag, både på personlig plan og på et vaklende, storpolitisk plan. Bravo, Bravo!

Les også: Eks klanssjef har skrevet tegneseriebok. Om Vålerenga.

For norske lesere følger dette Sprint-albumet altså ikke kronologien i historien. Dessuten kommer de samtidig med at grumset på tidlig 1900-tall finnes i rikt monn i bøker, tegneserier, TV-serier og annen kultur («Babylon Berlin», jemand?). De nye Sprint-albumene var slik sett tidlig ute i en ny, tabufri omgang med tidlig 1900-tallsstrømninger som igjen fascinerer oss. Eller er det bare jeg som legger merke til det, fordi jeg leter etter klangbunn for strømmer jeg selv er redd for i mitt samtidige Europa?

Bravos strek er mer «sprikende fjær» enn den klassiske «klare linje» (som vi så hos Schwartz i fjorårets album). Med sine småsprikende «fjærstreker» kler den uvitenheten til barna i historien, der de står på randen av europeisk katastrofe. Referansene til klassisk fransk-belgisk storhet og detaljerte det-du-ser-i-ruta er til stede i monn her også. Min største innvending mot det visuelle her er en litt uheldig trykk; fargegjengivelsen gir flekkete flater. Det er vanskelig for meg å si hvor valgt dette er. De foregående albumene kom uansett i en trykk som feirer klassisk tegneseriekunst bedre enn denne. Oversettelsen er god, men ikke like slående ute på skråplanet som de foregående (den var eksepsjonell, synes jeg, og jeg nevnte også Arvid Skancke-Knudsens løsslupne oversettelse i den nevnte topp-fem-i-2018-lista).

«Sprint Spesial: Ung og naiv» får (minst?) en oppfølger i løpet av våren. Dette gjør meg lykkelig. Fornyelsen som skjer her er blant de mest vellykkede i sjangeren. Appellen bør være stor, og du trenger ikke kjenne navnene Sprint og Kvikk for å like dette. Men det er nok noen ekstra dimensjoner for oss innforståtte. Historien er presist porsjonert ut. Jeg gleder meg til å se om dette spesialblikket på Sprint fortsetter å berike en serieskatt som har betydd mye for generasjoner av lesere. Men få skikk på den rødfargen, da.