Bøker

Smertefull fredstid

Lavmælt og formbevisst liten roman om et stort tema: Hvordan leve i ettervirkningene av en brutal krig.

Dagsavisen anmelder

ROMAN

Eirik Ingebrigtsen

«Kvit bok mørk vinter»

Oktober

Scenen er de bratte skogkledde åsene ved den lille byen Gjakova, sørvest i Kosovo, mot grensen til Albania. Det er vinter med sprengkulde, og en liten flokk menn er på vei for å hogge ved. Vedlåven er tom og folk fryser. Mennene er krigsveteraner, de bærer på sterke minner. Mange av dem lider av posttraumatisk stress. De har skutt mennesker, de har voldtatt kvinner.

Fjortenårige Isa er også der, serbergutten, han som ble «spyttet ut av krigens siste dager», resultatet av en voldtekt. Halvbroren Shkodran er hans vern mot stefaren Reza som helst ikke vil vite om «skambarnet» som kona Deborah har båret fram. Men Reza har selv vært med på å voldta en serbisk kvinne helt mot slutten av krigen, under det siste angrepet mot serbiske familier.

«Kvit bok mørk vinter» er Eirik Ingebrigtsens sjuende roman. Den viser en forfatter som er i stand til å formidle de vanskeligste, mest kompliserte og mørkeste følelser og handlinger i en stram, fortettet, poetisk form. De lange sveipene av noen setninger forsterker den tette atmosfæren, der kulde og vinter og natur slutter seg om menneskene og binder dem sammen. Det samme gjør det strabasiøse arbeidet med tømmerhogsten, med fellingen av trærne, kvistingen og fløtingen. Arbeidet er skildret med presisjon og innsikt. Som leser kan man føle kulda krype inn gjennom skosålene.

Fortellingen hever seg mot et dramatisk høydepunkt når en tømmerstokk kommer ut av kontroll. Shkodran blir alvorlig skadet uten at noen helt innser hvor alvorlig det egentlig er fatt med ham.

Det er et dristig prosjekt å bevege seg inn i en «etterkrigssone» i de kompliserte og brutale krigene på Balkan, men Eirik Ingebrigtsen gjør det med imponerende språklig selvbevissthet. «Kvit bok mørk vinter» tegner opp et dystert, men også rørende portrett av mennesker som lever på kanten. De forenes i arbeidet, og arbeidet hjelper dem til å overleve.

Fjortenåringen Isa og halvbroren Shkodran som er de tydeligste stemmene i romanen. De er etterkrigsbarna, som med gru kan lytte til krigsveteranenes samtaler. Som når Shkodran tilfeldig overhører arbeidspraten til mennene der de snakker om en gruppevoldtekt i bakrommet til en tekstilfabrikk. Hvordan de krangler om detaljer, ler og mimrer, som «om de fant kvile i det». «Det var nødvendig å klistra hendingane til fellesskapet, ikkje fordela skuld, de var alle saman om gjerningane». «Det var jo krig». « I dette snakket lå den perverterte sjølvmedisineringa».

Det er skarpt sette situasjoner og blikk for menneskelige relasjoner som bærer denne lille romanen. Men også naturbildene danner et kraftfullt felt. Som historien om den døve hjorten. Ikke bare menneskene fikk skader av krigen, men også dyr og landskap. Sjokk fra granatnedslag, og senere sorg kunne plombere hørselen også på dyr. Noe mennesker kunne kjenne seg igjen i. Periodevis kunne de bli døve for fuglesang og suset fra naturen.

Det er noe mytisk over fortellingen til Eirik Ingebrigtsen. Det kuldeslåtte hvite landskapet, dyrenes døvhet, arbeidets lindring, krig og fred, ensomhet og savn. Det hele presset inn på 128 sider. «Kvit bok mørk vinter» er blitt en både svært kompleks og skarp og urovekkende fortelling.