Skriver om sviket

- Jeg hadde definitivt ikke planlagt å skrive enda en bok om utroskap, sier Trude Marstein til Dagsavisen.

Hun har nemlig gjort nettopp det. I hennes nye roman, «Hjem til meg», møter leseren Ove, allmennlege og kvinneelsker, en mann som nesten konstant har en dame på si‘, selv om han allerede lever i tilsynelatende lykkelige forhold.

I Marsteins forrige roman, «Ingenting å angre på», var det en kvinne som var utro, også hun innenfor rammene av et tilsynelatende vellykket ekteskap.

Veldig vanlig

Men det er ikke utroskapen i seg selv som er det interessante, mener Marstein. Mer dette at det er en spesiell konfliktsituasjon:

- Utroskap er jo et vanvittig svik. Samtidig er det veldig vanlig. Det er få andre situasjoner som setter noe så på spill. I hvert fall vanlige situasjoner. Jeg vil helst skrive om det alminnelige, trivielle livet. Om hvordan folk opplever virkeligheten. Selvsagt kunne jeg sikkert skrevet om en mer dramatisk situasjon. Noen som begår et mord, eller mister et barn. Men det hadde neppe blitt så gjenkjennbart, for så mange, sier hun. - Jeg ville synes det var vanskelig å gå inn i på en skikkelig måte.

Utro, men øm

For Ove er en sånn type de fleste lesere vil kjenne igjen. Pen og sjarmerende, men også håpløst naiv og fryktelig selvopptatt. Definitivt ingen perfekt mann, men også med sine fine sider. En ømhet for folk han møter, særlig kvinnene, med et sterkt ønske om å gjøre folk til lags. Kanskje ingen perfekt far, men han prøver nå i hvert fall.

- Jeg liker Ove. Eller, det er både òg, selvfølgelig. Men det er nesten en forutsetning for å skrive denne romanen at jeg liker ham. Lenge var han kald og kynisk mens jeg skrev, en dårlig far og så videre. Men så gjorde jeg ham varmere. Det hjalp å la ham være allmennpraktiserende lege. Da yter han omsorg gjennom jobben. Jeg gjorde han dessuten mer sårbar. Sårere og mer sentimental. Ove skjønner ikke konsekvensene av det han gjør. Han er konfliktsky, og vil helst tekkes alle. Kona, barna, elskerinnen, kompisen - alle, sier Marstein.

Klisjéfylt

Hun er opptatt av klisjeer. Bruker dem aktivt, men fyller dem med mening.

- Jeg er mer interessert i det opplevende enn det fortellende. Vil skrive til det jeg skriver blir sannsynlig. Vil at jeg gjennom å beskrive et fiktivt individ skal klare å si noe mer universelt. Men det er en vanskelig balansegang. Når er Ove tilstrekkelig vist fram, og når tipper det over i overtydelig?

Ingen utvikling

Leseren møter Ove gjennom over 30 år, i seks episoder fra 1978 til 2010. Han får kone og to døtre, en elskerinne som i tur fører til skilsmisse og nytt samboerskap. Ny elskerinne, nytt brudd, og så videre.

Det han ikke får, er nevneverdig større innsikt, i seg selv eller verden.

- Romanforventningen er liksom at et tenkende, handlende menneske går gjennom en eller annen prosess og kommer til en erkjennelse. At det forandrer seg. Vokser. Men jeg tenker at de aller færreste mennesker faktisk gjør det fra de er 30 til de blir 60. I hvert fall ikke slik romanpersoner pleier å gjøre. Ove blir kanskje litt fullere av savn og sorg etter som tida går. Men han endrer seg ikke egentlig. Han er den samme hele tida. Jeg synes ikke det er pessimistisk eller desillusjonert av den grunn. Sånn er livet. Og livet er fint, sier Marstein.

Ingen lykkelig slutt

Slik er det også i det foregående bøkene hennes. Heller ikke der går romankarakterene gjennom voldsomme forandringer. Men det er bøker som strekker seg over mye kortere tidsspenn. «Gjøre godt» over en sommerdag og -kveld, «Ingenting å angre på» over en helg.

- Tidligere har jeg fulgt personene nærmest fra minutt til minutt. Jeg tenker fremdeles at å skrive handler om å gi seg selv begrensninger. Men jeg var kommet til et punkt hvor jeg opplevde at jeg ikke kunne bevare dette minutt-til-minutt-perspektivet i alle bøkene mine framover. Det har vært befriende for meg å skrive i preteritum, med avsnitt som hopper over tid.

Slutten på «Hjem til meg» skal ikke røpes her. Det holder å si at den ikke akkurat er av den hollywoodske happy ending-typen.

- Det hadde vært fint å skrive noe med happy ending en gang. Men utrolig vanskelig uten at det blir ironisk. Hva skjer etterpå? En happy ending varer jo ikke.

gerd.elin.sandve@dagsavisen.no