ROMAN
Ian McEwan
«Nøtteskall»
Oversatt av Einar Blomgren
Gyldendal
Engelske Ian McEwan har for lengst plassert seg som en av den moderne litteraturens mest betydelige fortellere gjennom romaner som «Om forlatelse», «Lørdag», «Ved Chesil Beach», «Solar» og «Barneloven». Han har denne helt spesielle evnen til å kombinere det private og thrilleraktige med et skarpt blikk på samfunn og politikk. Og han kan være på grensen til makaber i sine beretninger.
Og det er på denne grensen han beveger seg med eleganse og letthet i vårens roman. På 205 sider rister Ian McEwan ut en beretning tilsatt sterke doser krass samfunnsanalyse og dystre utfall mot et stivnet Europa. Han spanderer også et par ironiske linjer om Norge, selve drømmelandet!
Fortellerstemmen i boka er overlatt til et foster, som ligger trangt inne i magen til den 28-årige Trudy, bare få uker til fødselen. Et litterært grep som umiddelbart virker ganske søkt. Bare åpningssetningen: «Her er jeg, altså, opp ned inne i en kvinne» kan by på problemer for enhver leser, men de overvinnes glatt når den kompetente Ian McEwan trekker i trådene. Etter bare et par sider er man hjelpeløst sugd inn i den i dobbelt forstand tette atmosfæren i romanen. Og må erkjenne at forfatteren har foretatt et genialt grep ved å la en ufødt være lyttepost til planleggingen av et mord.
Helt tatt ut av det tomme rom er ikke forfatterens idé, den støtter seg til Shakespeares «Hamlet». Altså en besnærende og svært original, men like fullt virkningsfull omskriving av Shakespeares storverk. Også navnene på hovedpersonene peker på «Hamlet». Trudy kan lett ses som en lett forkortelse av dronningen Gjertrud, Hamlets mor. Trudys elsker, som hun bedrar ektemannen John med, er hans bror Claude. Og Claudius er jo navnet på broren til Hamlets far, han som ble myrdet nettopp av sin bror, og deler seng med Gjertrud. Dette bare som en lett opplysende flekk i et verk som står fjellstøtt på egen litterær tyngde.
Trekantdramaet er i full blomstring ved romanens begynnelse. Den vakre, svært gravide Trudy boltrer seg i senga med den ikke like velartikulerte Claude, til det veltalende fosterets plage. Den bedratte ektemannen John er derimot en forfinet lyriker med eget forlag, en mann som kan deklamerer lange dikt utenat. Han skal tas av dage så de elskende kan få tilgang til verdien som ligger i det store, gamle huset med fornem adresse.
Alt som foregår av planlegging og samtale og onde gjerninger formidles til leseren gjennom fosterveggen. Besnærende. Her blir fottrinn i trappene, hviskende samtaler, kaffe- og vindrikking og Trudys psykiske tilstand kommunisert gjennom kroppens kanaler av blodårer og tarmer. Tettere på et menneskes innerste kan man ikke komme!
[ Les mer om bøker og bokanmeldelser på Dagsavisen.nos bokseksjon ]
De troløses angst og beven, deres usikkerhet og redsel for å bli oppdaget, følelsene som flyter mellom dem, vekslingen mellom lettelse og anger, det hele skrevet fram med en imponerende kontroll og sikkerhet av Ian McEwan. Og helt på slutten av romanen slår han til med en overraskende vending som snur fortellingen og lager en avslutning som anstår seg en thrillerforfatter av klasse.
Som alltid byr også forfatteren på skarpe utfall, muntre, ironiske og vektige, mot egen samtid. Som når fosteret reflekterer over sin egen utgang og skjønner han vil havne i det velfødde, pestfrie Europa, men likevel ikke «i lykkelandet Norge – førstevalget mitt på grunn av landets gigantiske pengefond og sjenerøse sosialordninger».
«Nøtteskall» viser en forfatter som vet det meste om hvordan en fortelling skal konstrueres og kontrolleres for å framstå som velskapt, reflektert og særdeles underholdende.