NOVELLER
Alice Munro
«Prospektkort»
Utvalgte noveller 1968-1974
Oversatt fra engelsk av Vibeke Saugestad og Ragnhild Eikli
Gyldendal
Når Gyldendal nå utgir et utvalg av nobelprisvinnerens tidlige noveller i boka «Prospektkort» byr det på gledelige gjensyn og på ny innsikt. Noen få av de tolv novellene i utvalget er tidligere kjent fra den store samleutgaven «Alice Munros beste» som kom i 2009, men hovedtyngden kommer i norsk språkdrakt for første gang.
Nesten forbløffende å oppleve at Alice Munro allerede i sine første noveller i «De sorgløse skyggenes dans» fra 1968 hadde en fullt ut gjenkjennelig stil, slik den står fram i hennes senere arbeider. Kanskje ikke underlig på bakgrunn av hva hun selv har fortalt i intervjuer om den ganske lange veien fram til debuten som 37-åring. Da hadde hun i mange år oppdratt barn og drevet bokhandel og ganske sikkert filt og pusset på sine litterære ambisjoner. Slik at den modne debutanten kunne stå fram med en stemme som var skreddersydd.
Også i de utvalgte novellene fra de to samlingene «Jenters og kvinners liv» og «Noe jeg skulle ha fortalt deg» fra henholdsvis 1971 og 1974 er det gjenkjennelige i tone og atmosfære på plass.
Det er småbylivet som er scenen i samtlige historier, i disse novellene den lille byen Jubilee der de sosiale hierarkiene er solide i de første etterkrigsårene. Kvinners og menns liv er inngjerdet av sterke konvensjoner og fordommer. Men de stille opprør lever under overflaten , og Alice Munros kvinnestemmer har ofte nettopp dette lille opprøret i seg, skarpheten og innsikten og tidvis en brodd som oppleves forløsende vittig.
Det er de menneskelige relasjonene, forholdet mellom mødre og døtre, kvinner og menn, jenters glupende appetitt på livet, kjærlighet og svik, sjalusi og raseri, ja hele dette spekteret av hvordan livet kan eller må leves i verden, som er forfatterens temaer. Og småbyscenen er som skapt for Alice Munros presise og ubehagelig gjenkjennlige menneskelige aktiviteter.
Hør bare hvor treffende originalt hun kan karakterisere en person gjennom stemmen til den unge jenta i den fine novellen «Jenters og kvinners liv»: «Alle de egenskaper min mor hadde rustet seg med til angrep på livet – skarphet, kløkt, besluttsomhet, kresenhet – lot til å ha sin motsetning i Fern, i hennes diffuse besvær, dovne bevegelser og likegyldige medgjørlighet. Hun hadde mørk hud, ikke akkurat olivenhud, men liksom støvete, sløret, med myntstore brune pigmentflekker, den minnet om den droplete bakken under et tre en solskinnsdag». Slike usentimentale, lett brutale karakteristikker er bare noen av de litterære gleder den vidunderlige Alice Munro kan by på.
[ Les mer om bøker og bokanmeldelser på Dagsavisen.nos bokseksjon ]
Det er nettopp denne balansegangen, denne forbløffende presise friskheten som avdekker og avslører uten å dømme eller moralisere – som er styrken og kvaliteten i Alice Munros novellekunst. I underteksten ligger alltid omsorgen og varmen for de sære og utilpassede, de som aldri helt passer inn, de som lever litt i utkanten. Men også de som er innenfor er sikret Alice Munros bevåkenhet og forståelse for hvor strevsomt det kan være å holde oppe fasaden. Noen ganger latterlig strevsomt slik forfatteren utlegger det i novellen «De sorgløse skyggenes dans» om selskapet hos den gamle spillellærerinnen Miss Marsalles. Eller hvor brutalt man kan våkne opp av en drøm og plutselig forstå noe fundamentalt om det sosiale spillet, som i tittelnovellen «Prospektkort». Ja, selv de late og selvhøytidelige, som kan utleveres med skarp brodd, kan betraktes med et overbærende blikk, som i novellen «Tilgivelse i familier».
Alice Munro bretter ut hele spekteret av følelser, hun gir sine karakterer plass og rom, pensler ut omgivelser og natur, men aldri til overmål, alltid med sans for det tilbakeholdte, styrken i det uuttalte. Det er derfor grunn til å glede seg over Gyldendals initiativ, som neste år vil avføde en ny samling noveller fra forfatteren: «Gjester» fra årene 1982 til 1992. Når det gjelder oversettelsene må det nevnes at Ragnhild Eikli som alltid gjør en strålende jobb, og hun har fått god drahjelp av Vibeke Saugestad. Det er noen små trykkfeil i tekstene, men de er minimale.
Dette skrev Dagsavisens Turid Larsen om Alice Munro da hun i 2013 mottok Nobelprisen i litteratur: «Stor litteratur kan komme hvor som helst fra»