– Skammen og angsten er del av oss

– Jeg har alltid tenkt at traumer blir en del av kroppen, omtrent som kroppsdeler. Jeg har erfart at etter en stund blir de en del av det jeg har og eier, og derfor viktige for meg. Så dette idealet om at man skal kvitte seg med sine traumer ... det går jo ikke. Det ville jo være å kvitte seg med den man er, sier forfatteren Maria Sand til Dagsavisen.

Hun har nettopp utgitt sin andre roman, «Malurtveien 10», fire år etter debuten med «Hold pusten så lenge du kan».

Ikke fri

I «Malurtveien 10» forteller hun historien til fire generasjoner kvinner som alle opplever ulike tap, og som alle har sine hemmeligheter. Ting de ikke setter ord på, verken overfor seg selv eller andre. «En hjerteskjærende og overbevisende fortelling om savn og nedarvede traumer», kalte Dagbladets anmelder romanen, som også andre steder har fått fin kritikk.

– Det er så mye fokus på hvordan man skal bli et fritt og bekymringsløst menneske, helt uten vegringer eller hindringer eller noen flekker på hele seg. Man skal liksom være fri for skam og fri for angst og fri for alle traumer. Men jeg er ikke så sikker på at det er noe lurt ideal å strekke seg etter. Man må heller jobbe for å klare å leve med dem. Det blir som å leve sammen med andre mennesker. Det er ikke lett, det heller. Men det betyr jo ikke at alle andre må vekk! sier forfatteren.

Les også: Er det ok å ligge med en fyr bare for å unngå stress?

Teaterfamilie

Maria Sand er også skuespiller, utdannet i Roma. Hun har italiensk partner, som Mi, hovedpersonen i «Malurtveien 10». I Mis familie i romanen er det flere teaterfolk – både moren Elisabeth og morfaren er skuespillere, faren regissør.

Maria Sands mor er skuespilleren Elisabeth Sand, som er datter av skuespilleren Rolf Sand, begge tilknyttet Det Norske Teatret, og medvirkende i flere filmer. Faren er regissør Erik Gustavsson, som regisserte en lang rekke spillefilmer på åtti- og nittitallet, som «Telegrafisten», «Herman» og «Sofies verden».

Likevel:

– Det er ingen selvbiografisk bok. Historiene er ikke sanne. Men det meste er sant, sier Maria Sand.

Les også: Dramatisk påskekrim fra Sven Petter Næss

Kjent miljø

Forvirret? Hun utdyper:

– Historiene kommer fra et sted jeg kjenner godt. Jeg jobber ut fra steder og navn jeg kjenner, som trigger meg og gjør meg emosjonelt pirret. Men så flytter jeg rundt på ting. Som på en teaterscene. Skriver kanskje ut fra en følelse av å stå akkurat der, i akkurat dét rommet, og lytte til at noen krangler. Bare at i romanen er det noen andre som krangler enn den situasjonen jeg faktisk husker. Tre personer er blitt til én, ett sted til et annet, ting skjer til andre tider. Folk som kjenner meg godt, vil kjenne igjen tematikk og miljø og stemning. Men dette er ingen utlevering av mine mennesker.

Symbiose

Snarere er det en utforskning, forklarer hun. Av deg og meg og oss – og grensene imellom.

– Jeg prøver å finne ut hva som er mitt, og hva som er andres. Hvor mye kan man beholde av andres liv når man lager sitt eget? Jeg er en ganske symbiotisk person, som fort glir sammen med dem som står meg nær. Som en gjest i deres liv. Av og til føler jeg det er vanskelig å skille på hvem som egentlig opplevde noe, jeg eller den andre. Som om jeg kan kjenne det de kjenner, sier hun.

Les også: Trygve Skaug har et budskap han selv ville ønsket seg

Redd for tap

Det gjelder gledene. Men også sorgene.

– Så lenge jeg kan huske har jeg vært redd for å miste. Alltid. På et tidlig tidspunkt fikk jeg erfare at frykten var reell. Barn kan miste. Også andre barn.

Maria Sands debutroman, «Hold pusten så lenge du kan», handlet blant annet om den typen tap. Der mister en åtteårig jente venninna si, etter det som hele tida var et utrygt vennskapsforhold.

Sorgfølelse

Men det hun snakker om handler ikke bare om konkrete tap, forklarer hun.

– Også uavhengig av tapserfaringen har jeg hele livet kjent på en sorgfølelse jeg ikke helt klarer å lokalisere. Jeg skjønner ikke helt hvor den kommer fra, vet bare at den må ha kommet tidlig, og at den har preget meg veldig tydelig. Jeg fornemmer den hos folk rundt meg også, særlig hos mor og bestemor. Så da tenker jeg kanskje at den går enda lenger bakover. Som noe man ikke kan bearbeide.

Skyldfølelse

Noe som også har med skyld å gjøre. Kanskje.

– Jeg er alltid redd for at jeg har gjort noe! Drømmer ofte at jeg har gjort noe helt forferdelig. Når det er kontroll på trikken, tenker jeg umiddelbart at jeg mangler billett, selv om jeg aldri gjør det. Kanskje har det å gjøre med at jeg fikk for mye kunnskap om hvor vanskelig voksenlivet er litt for tidlig, mens jeg fortsatt var et barn. Jeg fikk vite om alle problemene, men uten å kunne gjøre noe med dem, sier Sand.

De voksnes liv

Slik blir det nok fort for barn som vokser opp blant kunstnere, tror hun.

–I teateret har man ikke tradisjonelle arbeidstider. Jeg var med på det som skjedde. Særlig var det nok sånn på åttitallet, da jeg var liten. Jeg tror det er blitt streitere nå, mer regulert.

Det betyr at man opplever mye gøy. Og en del vanskelig.

– En kjemperikdom. Og et lite lodd. Det er ikke alltid barn har godt av å ta innover seg alle prøvelsene i de voksnes karrierer. Skuespillere bruker sitt emosjonelle register i rollene. Det kan ikke legges igjen på teateret, man tar det så klart med hjem. Jeg er oppvokst med anekdoter og fortellinger fra alle andres liv. Historier jeg vet er andres, men husker og opplever som mine. Det er en rikdom, men så mye teater og sirkus rundt en tar også veldig mye plass. Barnet plasseres i en tilskuerrolle, litt pasifisert og tilsidesatt.

Den katolske kirke

I «Malurtveien 10» spiller katolisismen en viktig rolle, særlig for Mis bestemor. Hun dras mot den katolske menigheten på Hamar, og etter hvert konverterer, fordi hun ikke finner andre måter å hanskes med at en gutt hun hadde ansvar for døde. Maria Sands familie er også katolsk.

– I den katolske menigheten blir Mis bestemor sett som et menneske, i stedet for kvinne, kone, mor. For karakterene i boka kan kirken være et fristed. Selv om de ikke er slemme, så er de selvsentrerte. Kirken gir dem fri fra sitt eget ego. Tilbyr rom for å tenke på noe større enn en selv, noe opphøyet. Dessuten fellesskap. Og tilgivelse, ikke minst, som kan være veldig viktig, sier hun.