Bøker

Sint ung kvinne

Hennes «Ladies» ble kalt «velskrevet, intelligent og gripende sivilisasjonskritisk», men også «anstrengt, søkt og klønete». Nå har svenske Mara Lee skrevet en ny bok om blikk og begjær og makt.

«Intellektuell chick-litt!» jublet en svensk anmelder etter å ha lest Mara Lees første roman, «Ladies», som kom for snart fem år siden. «Velskrevet sivilisasjonskritikk», mente en annen, og «knivskarp feministisk analyse», sa en tredje.

Og så var mye gjort. Mara Lee ble umiddelbart et kjent kulturnavn i Sverige, solgte svært godt, og hadde svært mange begeistrede anmeldere og lesere på sin side.

Klebrig stempel

Men hun møtte også solid motbør, som da den anerkjente litteraturskribenten Åsa Beckmann skrev at boka var gjennomført banal, personene grunne og slutten melodramatisk, og konkluderte med at Lees rykte som bevisst og sofistikert forfatter nok bare skyldtes at hun tidligere hadde gitt ut to diktsamlinger og dessuten underviser på prestisjetunge skriveskoler.

- Uff. Det der chick-litt-stempelet, sier hovedpersonen selv til Dagsavisen.

- Det er visst omtrent umulig å bli kvitt. Hvis en bok handler om kvinner og har rosa omslag, er den automatisk chick-litt? Og hvis den handler om overflate, er den automatisk grunn?

Blikk betyr

Hun svarer ikke, men nei-et henger i lufta. Både «Ladies» og Mara Lees nye roman, «Salome», diskuterer potensielt tunge temaer. Makt og blikk og begjær. Seksualitet og vold og overflate. Definitivt med kroppen i sentrum, men ikke på den Bridget Jones-aktige slankekurmåten.

- Blikk betyr noe. Utseende betyr noe. Å late som det ikke gjør det, er naivt. Spør bare alle som noen gang har blitt stoppet i en passkontroll fordi de ser «feil» ut. Vi bruker alltid blikket til å sortere med, til å plassere folk etter klasse og status. Det er et maktinstrument samme hvor mye man skulle ønske at det ikke var det. Derfor interessant, sier Lee.

Mannehater?

I «Salome» tar hun utgangspunkt i en lang kunstnerisk tradisjon basert på Salome i Bibelen, som som takk for sin vakre dans for Herodes får ønske seg hva hun vil, og etter morens eller ammens råd velger seg Johannes Døperens hode på et fat.

- I kunsten framstilles Salome oftest som mannehatende, falsk, beregnende - «slik kvinner er». Det røper en kvinnehatende kultur. Ofte er Salome sint i tillegg, for eksempel hos den tåkete poeten Mallarmé. Det er interessant, synes jeg, dette sinnet.

Sint kvinne

Så Lees Salome, som etter litt bokstavomstokking er omdøpt til Elsa Mo, er også sint. Hun er 14 år gammel, skilsmissebarn og ungdomsskoleelev, ballettdanser og innehaver av et nytt familiemedlem - en jevngammel fosterbror hun aldri ba om å få, Johannes. En fosterbror så billedvakker at alles blikk dras mot ham.

- Folk reagerer på Elsas sinne. Vi er vant til unge sinte menn i litteraturen. Det er akseptert. Men unge sinte kvinner aksepterer vi ikke. De må liksom ha en grunn. En diagnose. Psykiske problemer. Ett eller annet. Noe som kan repareres slik at sinnet opphører.

Men Elsa har ingen egentlig grunn. Hun har et privilegert liv, men er sint likevel.

- Det må da også være lov!

Skyldens sjokk

Dessuten er det uansett kjipt nok å være tenåring, uten makt over store ting. Ikke kan man velge sin egen familie, ikke kan man kutte skolen uten trøbbel.

- Jeg syns det er interessant å skrive ut fra fastlåste situasjoner, settinger der mye er gitt.

Inkludert vennskap. Når Elsa prøver å kutte kontakten med sin dødssyke eks-bestevenninne, hanker velmenende foreldre henne kontant inn.

- Elsas forhold til Veronica aktualiserer det interessante spørsmålet som skyld. Ingen velger sykdom. Ei heller Veronica. Elsa forstår det, og føler seg skyldig. Det er en viktig oppdagelse i et menneskes liv, at det finnes mennesker som har det verre enn en selv. Ikke bare langt der borte, som sultne barn i Afrika, men i umiddelbar nærhet. Med alderen slipes sjokket vekk, men første gang er det stort, sier Lee.

Prosaens kraft

Hun sier at hun prøver å unngå kausal logikk, og heller vil la dramaet styre sin egen retning. Samtidig er hun opptatt av prosaens kraft versus lyrikkens:

- Mestrer man prosa, må man bruke den framfor poesi. Slik når man flest lesere. Jeg jobber mye med språk, med sanselighet i det. Men vet ikke hvordan jeg skulle kunne gå tilbake til poesien. Det man skriver, endrer jo den man er. Gjør det ikke det, er man ikke seriøs. Nå har jeg kjempet meg inn i prosaen. Og blir.

gerd.elin.sandve@dagsavisen.no

Mer fra Dagsavisen