ROMAN
Hans Olav Lahlum
«Maurtuemordene»
Cappelen Damm
I etterordet til forrige roman fortalte Hans Olav Lahlum at det kom til å bli en stund til neste møte med etterforskeren Kolbjørn «K2» Kristiansen og hans hemmelige konsulent Patrica Borchman. Det var på tide med en pause, etter fem bøker på fire år. Nå er det akkurat et år siden sist, og her kommer jammen ei ny bok om de to. Et år er kanskje «en stund» i Lahlums verden, men han har ikke akkurat gjemt seg bort og skrevet heller. Det er lett å bli litt imponert over tempoet.
Vi har før berømmet Lahlum for å holde seg til en klassisk, ordentlig tilnærming til kriminalromanen, mens mange av hans konkurrenter overgår hverandre i å dikte opp absurde drapsmenn. Hos Lahlum har rasjonelle motiver, uansett hvor ondsinnede de er, som oftest ligget til grunn for ugjerningene. Men nå: «I Oslo går en seriemorder løs. Unge kvinner blir funnet kvalt på ulike steder i og rundt byen. En merkelig, barnslig illustrasjon av en maur er plassert på alle likene», står det bak på boka. Fra de fleste andre forfattere hadde vi bare lagt den bort med engang. Dette virker nesten som om Lahlum, en udiskutabelt intelligent krimforfatter, heller ikke uten sans for humor, har bestemt seg for å la seg rive med av sjangerens dummeste påfunn. For å se om han klare å slippe unna med dem. Som et ønske om å begå en perfekt forbrytelse mot leserne sine.
«Vi har vel knapt nok opplevd lystmordere på norsk jord etter krigen, så det er ikke mye å bygge på der», slår Patrica fast tidlig i boka. Men dette foregår i 1972, og siden har lystmorderne altså kommet igjen og igjen, i alle fall i kriminalromanene. «Denne morderen dreper trolig for spenningen og oppmerksomhetens skyld», slår hun fast. Det er maurtegningene ved ofrene som får henne til å trekke denne slutningen. Vi vet ikke om det er et reelt belegg for å tro at rare ting etterlatt på myrdede mennesker peker i denne retningen, men vet f.eks fra Jørgen Brekkes «Drømmeløs» at spilledåse på drept kvinne sannsynlig signaliserer riv, ruskende gal drapsmann. Patricia er imidlertid også åpen for den gamle Agatha Christie-metoden, der enkelte mord i en forrykt serie kan være kamuflasje for mer trivielle motiver.
Lahlum lar seriemorderen sin tenke høyt, før og etter sine forrykte handlinger, uten at vi føler at vi får noen dypere forståelse for forbrytelsens natur. Karakteristikken «psykologisk thriller» skjuler snarere en «kvasipsykolgisk thriller». Igjen er Lahlum best når han beskriver Kristiansens møysommelige etterforskning. Den går sin rutinemessige gang, med avhør etter avhør, og etterfølgende konsultasjoner hos Patricia. Som ikke virker like overnaturlig klarsynt denne gangen, selv om hun i et avgjørende øyeblikk liksom bare drar morderens adresse opp av hatten som en annen tryllekunstner. Løsningen slår oss ikke som like imponerende genial fra forfatterens side.
Handlingen til Lahlum foregår altså i 1972, stadig mindre påvirket av historiske trekk, selv om skildringene av det lettsindige livet på Club 7 er fornøyelig søtt. Vi har etterlyst flere trekk fra faghistorikeren Lahlum i krimromanene hans, men han kjører sitt eget løp, med personlige intriger, grådighet og innfløkt kjærlighet som hovedspor. Eldre avislesere vil nikke gjenkjennende til krimreporterne Knut Haasund og Mikael Grundvig Sparde, sistnevnte med «sin store tålmodighet og toleranse overfor politiet».
For venner av denne serien er det nå ekstra stor spenning i forholdet mellom Kolbjørn Kristiansen og Patrica Borchman. Kristiansens forlovelse fra de foregående bøkene er brutt, og nye muligheter åpner seg. Han er påfallende opptatt av å ha rent sengetøy hjemme, og har mer enn mord å bekymre seg for. I etterordet forteller Lahlum denne gangen at en ny roman med K2 og Patrica kommer til å ha «forkjørsrett» i forfatterskapet hans. Bli ikke forundret om de også får ham til å bryte fartsgrensene enda en gang. Fortsatt kommer Lahlum likevel trygt fram.