Scener fra et norsk-marokkansk ekteskap

- Skal man kalle seg humanist, har man en plikt om å søke en reell opplevelse av den andre. Å peke på generaliseringer og vise fram alternativer. At folk er individer, ikke representanter for grupper, for eksempel, sier Heidi Marie Kriznik til Dagsavisen.

Hun er nå klar med sin tredje roman, «Du kan sove her».

- Framstillinger i media er ofte veldig forenklet. Jeg tenker at det er min plikt som forfatter å utvide bildet.

Politisk

Da er det vanskelig å unngå det politiske.

- Det er nesten umulig å komme utenom det politiske om man ønsker å beskrive verden. Mye av det vi kaller nøytralt, er det ved nærmere gransking ikke likevel, ikke i det hele tatt. Klart min livsanskuelse har nedslag i teksten. Men det betyr ikke at jeg gikk inn for å «skrive politisk». Arbeidet med «Du kan sove her» startet med et bilde, av en kvinne og en mann i en rundkjøring.

Uventede advarsler

Paret er norske Anja og marokkanske Said, som har vært i et forhold. Er fremdeles gift, og holder på papiret sammen for at han skal sikres videre opphold og til slutt statsborgerskap. Men kjærester er de ikke lenger. Det gikk ikke.

Men Kriznik beskriver også tida da det gikk, forelskelsen og bryllupet. Gleden over å ha funnet en mann, iblandet mye motstand:

- Jeg har selv vært i et ekteskap med en mann med annen kulturbakgrunn. Reaksjonene folk hadde på det ekteskapet forundret meg. Folk ga seg selv lov til å si hva som helst, og jeg fikk noen voldsommme advarsler. Basert på fordommer, og det fra veldig uventet hold. Fra åpne, oppegående, generøse mennesker med hjertet på rett plass, sier Kriznik.

Andres blikk

Klart det påvirket forholdet. Men var det derfor det ble slutt?

- Jeg mener bestemt, også nå, at det var mange og sammensatte grunner til at det gikk galt. Ikke bare kultur. For eksempel var vi veldig unge. Samtidig er det klart at de andres blikk påvirket oss, voldsomt. Vi ble nesten tvunget inn i en karikatur av oss selv. «Hun norske og han utenlandske», liksom. Rollen ble så sterk at vi ikke helt klarte å unnslippe den overfor hverandre heller. Noe av det samme skjer med Anja i boka. Hun ser seg og Said utenfra, og sliter med å stå ved sitt eget valg i en del situasjoner.

Miljøet rundt

For «Du kan sove her» er først og fremst en kjærlighetshistorie.

- Jeg håper jeg har skrevet en slags «Scener fra et ekteskap». At jeg viser fram begge personene. Ikke som uttrykk for hver sin kultur, men som individer. Håper at leseren også blir kjent med og glad i Said, selv om Anja er fortelleren.

Da blir det nemlig tydelig at mye av miljøet rundt påvirker forholdet deres minst like mye som den norske versus den marokkanske kulturen.

- Å være arbeidsløs. Eller ha en lavstatusjobb, som renholder. Dårlig økonomi. Dårlig plass. Sånne ting. Bare en praktisk detalj som at det tar seks måneder å få skattekort for utlendinger i Norge. Er det rart man lettere havner i en situasjon der man tilbyr svart arbeid da? Jeg sier på ingen måte at svart arbeid er OK. Men jeg vil vise hvordan det kan virke som eneste alternativ, og hvordan den situasjonen kan påvirke et forhold.

Språkbarriere

Språk er en annen barriere mellom Anja og Said. Hun kan ikke arabisk, og bare dårlig fransk, og vet aldri helt om ektemannen faktisk forstår det hun sier på norsk. «Løsningen» blir etter hvert å si minst mulig. Så slipper hun å forklare.

- Anja blir ensom i forholdet. Språk er så grunnleggende. Hun trekker seg bare tilbake. Slik er det jo i alle forhold, at man ofte agerer automatisk. Det tragiske her er at Said ikke har lært bedre norsk. Norskkursene er på dagtid. Da vil han jobbe. Han er ikke den eneste innvandreren som tvinges til å velge mellom jobb og norskopplæring.

Norge utenfra

Handlingen i «Du kan sove her» er lagt til tida rundt angrepene på World Trade Center i New York. Selv om det ikke er noe hovedpoeng, kan man mellom linjene tydelig lese at det ikke alltid er enkelt å være muslim i Vesten.

- Kanskje har jeg arvet et slags utenfrablikk på Norge, fra faren min. Han kom fra Østerrike, og sa at det å være tysktalende i Norge på femtitallet, var omtrent som å være muslim i Norge i dag. Det blir lett «oss» versus «dem». Det sørger mange hundre år med kulturell vanetenkning for. Men tenker man nærmere etter, er det jo absurd. Som om jeg skulle ha helt like verdier som en Frp-er, for eksempel. Og det bare fordi vi begge er norske, sier Kriznik.

gerd.elin.sandve@dagsavisen.no