Sterk debut av Maria Kjos Fonn. FOTO: JAVAD PARSA

Sårbart og hensynsløst

I debutant Maria Kjos Fonns novellesamling blir vi innlemmet i nådeløse og brutale ­bekjennelser.

NOVELLER

Maria Kjos Fonn

«Dette har jeg ikke fortalt til noen»

Aschehoug forlag

 

Det er en grunn til at hemmelighetene som avsløres i novellene i «Dette har jeg ikke fortalt til noen», ikke har blitt fortalt til noen. Det er sju korte tekster om vold, egoisme og narsissisme Maria Kjos Fonn debuterer med når hun i høst utgir bok på Aschehoug. Tekstene er fortalt i et direkte og upolert språk og hovedpersonene er mennesker som på ulike måter lever i ytterkanten av det som kan kalles et normalt liv. Tekstene kan leses som en slags bekjennelser av disse personenes skambelagte hemmeligheter.

De fleste novellene fungerer godt. Best er Fonn når hun berører situasjoner og problematikker som er utydelige og grumsete. Særlig er de første to novellene sterke tekster. I den første novellen, «Edel», fortelles historien om to jenter som henger sammen med en voldelig og bøllete guttegjeng. Edel, hovedpersonens venninne og kjæreste, er sammen med en av bøllene, Fransen. Det framgår at Fransen er voldelig mot Edel og i tillegg har hovedpersonen i novellen hatt en ubehagelig erfaring med ham og vennene hans. Teksten har en veldig dysterhet over seg og når situasjonen låser seg for de to jentene, velger hovedpersonen å «feige ut», å flykte og etterlate den hun elsker i klørne på overgriperne. Edel er tittelen på novellen og referer til hovedpersonens venninne eller kjæreste og knyttes opp til det å være edel, noe hovedpersonen påpeker at Edel ikke er. Man kan også forstå tittelen knyttet til det hovedpersonen gjør. At hun ikke klarer å handle edelt i den situasjonen som skildres.

Det som er bra i denne novellen og nummer to i samlingen, «Alarm», er at situasjonene er ambivalente. Det finnes ingen klare svar på hva man burde ha gjort, et dilemma som hovedpersonene i novellene må manøvrere seg igjennom. Man blir stilt ovenfor moralsk tvetydige situasjoner, og vedtatte moralske sannheter som vi har lært i oppveksten er ikke nødvendigvis gangbare lenger. Lojaliteten mellom to venner blir satt på prøve i første novelle, og selv om man har lært at man alltid skal stille opp for vennene sine, oppstår et problem hvis en venn delvis har sviktet deg først.

I novellene «Bare ikke aleine» blir kanskje det problematiske livet litt for eksplisitt portrettert. Noen steder blir galskapen framstilt overtydelig og gjør at man kanskje ikke helt tror på hovedpersonen. I denne teksten er det en avstand mellom fortellerstemmens virkelighetsoppfatning og det som er reelt. Kanskje hadde det vært mer effektfullt hvis man kun hadde blitt fortalt historien fra fortellerstemmens posisjon og kanskje kunne sympatien for hovedpersonen blitt bygd opp mer, slik at fortellingen ble mindre entydig. Her kunne nok Fonn ha stolt mer på leseren.

Noe av det samme skjer i novellen «Småting» der det er historien om en ung mor som er kleptoman som fortelles. Utgangspunktet for novellen er spennende, og teksten inneholder flere interessante elementer. Likevel blir fortellingen litt forutsigbar, kanskje fordi kleptomani er et litt for velkjent, og ufarlig, fenomen?

Den siste novellen, «Seierskyss», er imidlertid veldig interessant. Fortellerstemmen, Mina, er, som mange av hovedpersonene i novellene, en ung kvinne som har en aggresjon hun ikke helt klarer å kontrollere. Historien er situert i et boksestudio, hvor Mina jobber som instruktør. Hun har et spesielt forhold til boksing og skildrer sporten med formuleringer som denne: «Jeg tenkte ofte at boksing var en måte å bli rein og tom på. Kanskje særlig for jenter, siden enkle øvelser som spising og knulling ikke får oss til å føle oss fri, tvert imot.» Fonn klarer her å skrive hovedpersonens sammenstilling av boksing og opplevelse av frihet samtidig som hun mot slutten av novellen viser hvordan koblingen mellom vold og frigjøring er uforutsigbar og livsfarlig.

Alt i alt er novellesamlingen en sterk debut. Fonn har skrevet et knippe tekster som overrasker og utfordrer. Hun skriver fram kvinnelige hovedpersoner som bryter med en del av forventningene om konformitet som finnes både til kvinner, men også til unge mennesker generelt, i samfunnet. De fleste novellene skrives ut fra et ungt blikk og tar for seg utfordringene ved å være ung og ikke finne seg til rette eller finne sin plass. Novellene er i så måte en utforskning av ungdomstiden som kanskje for mange kjennetegnes av at man i sin narsissisme nesten er frakoblet fra resten av verden. Den tida da ingen valg tilsynelatende får noen konsekvenser og det å rote til et annet menneskes liv ikke er ditt problem. Med novellene sine får Fonn godt fram det både intenst sårbare og hensynsløse ved ungdommens, eller den unge voksnes, blikk på verden. Det er godt skrevet.