NOVELLER
Laila Stien
«Over elva»
Tiden forlag
Noen forsvinner uforklarlig eller rammes av sykdom og går døden i møte, andre isolerer seg bak forfalne blendingsgardiner og har bare en sulten mus til selskap. En sønn stikker av i raseri over farens sidesprang, men kommer til rette igjen med en styrket evne til forsoning. Et så harmonisk utfall er imidlertid sjeldent i Laila Stiens tolvte novellesamling, der karakterene gjerne er og forblir underdogs overfor sine nærmeste.
De sju novellene skildrer vanlige menneskers hverdag i vår tid, og som så ofte hos Laila Stien, i nordnorske landskap og miljøer. Med erfaren penn tar hun i bruk novellesjangerens typiske grep med tilbakeholdelse av informasjon. Når grepet er vellykket, kan Stien opprettholde leserens nysgjerrighet overfor hvorfor karakterene opptrer som de gjør, og hos enkelte av dem speile hvordan de nøler med å gi opplysninger om seg selv til andre. I novellen «Besøk» er det først på siste side vi får vite at det som ble installert på første side var en innbruddsalarm. Det kaster lys over hovedpersonens frykt for omverdenen, som hun deler med mange av bokas karakterer. Men dette at vi i mange noveller så seint får vite hva og hvem og hvorfor truer med å irritere og forvirre mer enn å trigge videre lesning.
Ensomhet, resignasjon og en følelse av utilstrekkelighet i omgang med andre er yndede temaer i den norske samtidslitteraturen. Trolig gjenspeiler det en livsfølelse der selvtillit og vellykkethet er en mer presserende utfordring for oss enn hva en hard politisk virkelighet kan utsette sine innbyggere for andre steder – eller i andre klasser enn de skrivende gjerne tilhører. Men er ikke dette også temaer som kan ligge en forfatter litt for lett for hånden, fordi vi alle kan kjenne oss igjen i disse følelsene, og fordi emnene i seg selv kan gi en tekst kvalitet som eksistensiell?
Norske redaktører forteller at innsendte manus oftere enn før dreier seg om samfunnsmessige og religiøse spørsmål. Kanskje aner vi en motreaksjon til de siste åras utallige bøker om kriser i forhold og familier, og ikke minst om kjepper i hjulene for den tidstypiske ambisjonen om å leve et til randen meningsfylt liv. Dette er temaer som vil og bør høre hjemme under litteraturens lupe, og forfattere bør for all del få skrive hva de vil. Morgenbladets kåring av de ti beste forfatterne under 35 år i mai fikk kritikk for at få av forfatterne skriver tilstrekkelig om samfunnet. Riktigheten av det kan diskuteres, men fjorårets poesidebutant Anne Helene Guddal, som var på lista, har rett når hun påpeker at det å skildre en karakters tilbaketrekning også kan si noe om samfunnet. Trykket og kompleksiteten i dagens samfunn er nettopp noe mennesker kan ønske å verne seg mot. Problemet er at det i rekken av 2000-tallets tekster om å holde verden på en armlengdes avstand sies så lite nytt.
Derfor er det som at en sult døyves når vi kommer fram til de to siste novellene i Laila Stiens bok. Kvinnen i «Silke» er befriende livsbejaende og utadvendt, og når vi får vite den tragiske årsaken til hvorfor, gir denne særegne novellen nettopp den ettertanken sjangeren tilstreber. Den som hungrer etter et samfunnskulturelt og historisk bakteppe for enkeltmenneskets famling, kan bla til den avsluttende novellen «Underveis». Her møter vi en aldrende norsk kvinne som har lært seg samisk og båret de tradisjonelle draktene, men alltid kjent seg utenfor og usikker i møte med mannens samiske slekt. Laila Stien skildrer en truet kultur der de som tilhører den gjennom arv og gener, er ambivalente til å slippe en representant for majoriteten innpå seg. Ømheten mellom mann og kone kan aldri til fulle nullstille forskjellene mellom de to, som tross vår tids individualisme bærer slektenes historie i seg.