Saabyes sorg

ROMAN

Lars Saabye Christensen

«Byens spor – Maj»

Cappelen Damm

Nærmere trekvart uti Lars Saabye Christensens nye roman «Byens spor – Maj», på side 373 av totalt 540, dukker det plutselig opp et jeg i teksten. Det er den allvitende fortelleren som gir seg til kjenne. Han har et valg, forteller han, idet han bryter inn i fortellingen som så langt har vekslet mellom å skildre miljø, handling og mennesker, og å gjengi både replikker, følelser og tanker. Han kan enten følge en av trilogiens hovedpersoner, unggutten Jesper, som i denne stund er på vei til pianotime, eller han kan følge kompisen Jostein, slaktergutten som sannsynligvis har noe langt mer spennende på gang. Egentlig har han lyst å følge dem begge. Han vil se hvordan det går. «Det er min sorg. Jeg er strukket ut i tid. Jeg kan bare ta én ting av gangen».

Sorg er et stikkord her. Og død: «Før skrev jeg for å huske. Nå skriver jeg for å glemme. Jeg har skrevet det før. Hvert ord på papiret er en gest nærmere døden». Fortelleren er resignert, melankolsk. Sliten, kanskje, og akutt bevisst det forgjengelige. Tidens linearitet, mot endestasjonen. Ensomheten i eksistensen.

Tenårige Jesper, dedikert pianoelev og nå farløs eldstesønn av Maj Kristoffersen, tenker på døden hver dag, eventuelt om natta om han mot formodning glemmer det om dagen: «hele livet handler bare om å rekke noe annet og det eneste man kommer tidsnok til er døden, men aldri til sin egen begravelse».

Døden er ingen rød tråd. Den er et tjukt svart tau, gjennom teksten og tankene. Det begynner på et slakteri, med en detaljert skildring av hvordan griser avlives. Jespers far, reklamemannen Ewald, døde av kreft i trilogiens første bind, og er bare delvis glemt nå, sju år senere. Et uventet selvmord ryster Jespers skoleklasse. Rektor ber ved en anledning Jesper om å lese bronsetavla over elever fra Fagerborg skole som falt i krigen – oppramsingen av alle navnene, i romanteksten, er uventet rørende.

Her er mange fall. Jespers utredes for fallesyke. Jostein faller i hoppbakken. Enken Maj føler stadig hun mister fotfestet, at hun faller. Gjør det vel egentlig også, i anseelse og sosial posisjon, på grunn av valg hun tar – valg som harmonerer dårlig med den strenge sosiale kontrollen på Fagerborg på 1950-tallet. Den tidligere krigsseileren, nå lasaronen, som dukker opp som et slags omkved i teksten, har allerede falt. Det har også diverse andre av Oslos uheldige eksistenser, folk Maj Kristoffersens lokallag av Røde Kors med varierende hell og motivasjon prøver å bistå.

«Byens spor – Maj», er romantittelen. Maj får tilbud om og takker ja til arbeid i sin avdøde ektemanns reklamebyrå. Egentlig er hun ansatt som sekretær, i praksis er hun den som finner slagord og tenker ut kampanjer, kjappere og bedre enn ektemannen i sin tid. Men romanen i sum handler ikke mer om henne enn om sønnen Jesper, som er den teksten følger tettest. De henger på sett og vis sammen, tenker hun, like mollstemt som sluttakkorden i Erik Saties første Gymnopedie som Jesper øver så intenst på: «noe er i stykker i Maj. Hun har fått en brist i sinnet, en råte i hjertet, som spres seg, ikke bare i henne, men også i de som står henne nærmest: Jesper og Stine».

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Nærmere kommer vi henne ikke, Maj. Hun ses stadig utenfra, som mor, venninne, arbeidstaker, som en som plutselig tar et uventet valg hun siden skal komme til å angre. For ingen har hemmeligheter på Fagerborg. I hvert fall ingen modne kvinner på hele førti år!

Som i første bind i trilogien er Oslo selv, og da særlig femtitallets Fagerborg, en egen karakter i denne romanen. Fagerborg krets av Røde Kors er fremdeles med, i form av møtereferater om håndarbeid, basarer og veldedige prosjekter. Folk har mer penger enn like etter krigen, men er likevel mindre gavmilde, er deres observasjon.

Se også: Dette bør du lese i høst (DA+)

Romanen skildrer ung forelskelse og famlende vennskap. Unner seg enn og annen forsiktig vits om griser og kviser, viser og epikriser, men havner fort tilbake i moll. Som i trilogier flest føles andre bind litt som en transportetappe fra ansats mot avslutning. Karakterene og temaene fra første bind holdes varme og utbroderes, men uten å by på særlig mange overraskelser.

«Byens spor – Maj» slutter der den første startet, med at Jesper rømmer til sjøs. Vi visste det ville skje. Det er likevel verdt å glede seg til avslutningen, til siste og avsluttende bind om Kristoffersens. Få kan som Saabye male fram høststemninger, i byen og livet. Han skriver fram karakterer man blir glad i, i all sin menneskelighet. Melankolien til tross.