Bøker

Saabyes «Byens spor 3»: – Strålende!

Livet er den tida det tar å dø. Men Saabye skriver seg friskt gjennom alvorlig sykdom.

Dagsavisen anmelder

ROMAN

Lars Saabye Christensen

«Byens spor – Skyggeboken»

Cappelen Damm forlag

Åpningssetningen i ingressen er ikke min. Det er ett av Saabyes mange gullkorn. En sann setning jeg en gang skrev, kaller han den selv. Nå, i tredje bind av «Byens spor»-trilogien, «Skyggeboken», gjentar han den. Flere ganger, med økende uro. For hvor mye tid er det egentlig vi snakker om her?

Forfatteren, som har vært besatt av tid helt siden han oppdaget døden som barn, og som har skrevet om tidas gang – og dermed også om døden – i hver eneste av de flere titalls bøkene han har gitt ut de siste førti åra, er kanskje i ferd med å slippe opp for tid selv. Han føler seg ikke bra. Er det ikke heller. Legene sender alvorlige brev. Prøver må tas. Tiltak iverksettes. Sykehus oppsøkes. Saabye har fått kreft, en sykdom han lot romanfiguren Ewald dø av i trilogiens første bind. Nå må forfatteren gjennom behandling. Idet han skriver, er slutten ukjent. Ikke bare på romanen. På sykdomsforløpet også. Desto større grunn til å fortsette å skrive.

###

Les også: Saabye om kreften (D+)

Han hadde tenkt at både livet og romanen skulle følge et langsommere spor. Hadde tenkt å ha full kontroll. Vil at kunsten skal motstå meningsløsheten, det tilfeldige, at den skal uttrykke vilje, en estetisk orden, være styrt av overraskende nødvendighet. Ikke i budskap, men i de menneskelige rekkefølgene, forklarer han. Scenene må følge hverandre på rett vis.

Men livet består av borgerlige avvik. «Det er bare i fiksjonen man kan være sikker i sin sak, virkeligheten er langt mer lunefull». Saabye vil heller at det skal feile ham noe enn romanene hans, skriver han. Men hvordan vet han at det han skriver nå er bra, er nytt, er annerledes, og «ikke bare rester jeg varmer opp med det siste språket mitt»? Tanken dukker opp stadig vekk.

Egentlig trenger ikke Saabye litteraturkritikere. I «Skyggeboken» er han mer enn kritisk nok selv, overfor seg og sitt. Og mye strengere enn noen anmelder. Med eksistensielt alvor gyver han løs på teksten, tviler og kaver og slåss med den og karakterene, redd for at det hele er i ferd med å glippe. Hvorfor behandler han alle romankarakterene så dårlig, i grunnen, og hvordan skal han klare å hanke dem inn igjen, fortviler han.

Les også: Slik er årets bokhøst (D+)

Samtidig rir forfatteren to hester. På den ene siden toner han flagg, viser fram konstruksjonen, at forfatteren hele tida tar valg, velger scener, handlinger, steder. At løsrevne setninger dukker opp overalt, for eksempel i kassakøen på Coop, uten at han helt vet hva han skal med dem. Han regisserer, strigler og syr. På den andre sida dukker det innimellom opp en utenforstående, allvitende instans som forteller ham ting om romanfigurene. «Det er hva jeg har hørt. Det er hva som blir sagt», skriver Saabye plutselig om Jespers gjøren og laden borte fra Oslo.

Det fungerer, alt sammen. «Byens spor – Skyggeboken» er en strålende avslutning på trilogien om Oslo og Norge i tiårene etter krigen. Vi er fremdeles på Fagerborg, i dette bindet fra 1965 til 1972, pluss altså vår egen samtid. Maj Kristoffersen jobber fremdeles i reklamebyrå, er aktiv i Røde Kors, og venninne med noe eldre Margrethe. Hun er ikke lenger uunnværlig, verken på jobb eller hjemme, innser hun, men innimellom glimter livet til likevel. Jesper er forsvunnet til sjøs, men lillesøster Stine er blitt voksen, immatrikulert ved universitetet som familiens første. Hun skal studere medisin. Slaktersønnen Jostein driver fremdeles som altmuligmann innen import/eksport, og her og der dukker det opp bifigurer mange Saabye-fans vil dra kjensel på. Kompisgjengen Kim, Gunnar, Sebastian og Ola, for eksempel, alias Paul, John, George og Ringo, og hittil har befolket en annen trilogi.

Les også: Anmeldelse av Byens spor, bind 2 - Maj (D+)

Les også: Anmeldelse av Byens spor, bind 1 - Ewald og Maj (D+)

Samtida ruller inn over romanfigurene. Studentene har studiesirkler der de hyller Mao og Pol Pot, unge folk kler seg som lasaroner og driver med sjølproletarisering. Stine er del av samtida, slik Saabye også var det. EEC-kampen pågår for fullt. Så også kampen mot eiendomsretten, i verden og i kjærligheten. «Jeg sier det rett ut. Det var et slit. Vi følte oss moralsk overlegne og ville samtidig være umoralske», er Saabyes artige oppsummering. Han skriver smart om tingene, altså de konkrete gjenstandene, som knytter oss til tida vi lever i. Fiskevesker og strekkbukser, askebegre og telefonapparat.

Og om lydsporet. «All the lonely people, where do they all come from. All the lonely people, where do they all belong», er det eksplisitt uttalte gjennomgangstemaet, i «Skyggeboken» og i Beatles’ «Eleanor Rigby». Livene blander seg – de litterære med de faktiske, historiske. Skillet var kanskje kunstig uansett. Som i tidligere bind, og i forfatterskapet totalt, skriver Oslos skald lysende om gatene, bydelene, parkene og bygningene i landets hovedstad. «Det er en sånn kveld. En av de sjeldne, som ofte kan oppleves i Oslo og omhegn». Han vender tilbake til Gaustad psykiatriske, til slekta i Hurdal, til gamle trakter nær og fjern, fra bøkene og livet.

Det er likevel ikke rester. «Skyggeboken» er ingen klønete repetisjon av det Saabye har skrevet før. Den står selv. Gjenkjennelig, men på den gode måten. Som alltid hos Saabye er det noen setninger som hopper ut og fram, setninger av den typen som faktisk klarer å gjøre språket – og med det en liten flik av selve livet – nytt. Friskt. Levende. Som når Stines unge, tidsriktig lurvete antrukne beiler skrider forbi henne og morens vindusbord på Halvorsens conditori og «sprer det akustiske smilet sitt helt inn i spørretimen på Stortinget». Eller når den aldrende kvinnen som bankes helseløs av ektemannen har «skader fra privatlivets fred». Da glitrer det av boksidene, om de aldri så mye er merkelappet «skygge».

Vel er det en selvopptatt tekst, skrevet innenfra eksistensiell redsel. Den vender seg utover også. Som i «Magnet» er Saabye opptatt av å forsvare norsk og vestlig kultur mot fundamentalismen, mot islamismen, mot frykten terroren oppnår. Kanskje er denne boka avslutningen på forfatterskapet, skriver han, en påstand som allerede har fått mye og oppskjørtet oppmerksomhet. Jeg har vansker med å ta den på alvor. Saabye har mer på hjertet. «Byens spor» er et monumentalt minnesmerke over fortid og samtid. Men den oppleves ikke som et endelig punktum. Jeg tror og håper vi har mere i vente.