Rystende rapport fra helvete

Musas familie er syriske katolikker. Selv er han ateist, en filmskaper med seks års opphold i Paris bak seg idet han bestemmer seg for å flytte hjem til Damaskus i Syria. Slik starter Mustafa Khalifes selvbiografiske roman «Skallet».

Hjemreisen skal vise seg å være et alvorlig feiltrinn. På flyplassen venter Assad-regimets hemmelige politi. Musa kastes i varetekt. Der starter torturen. Han blir feilaktig anklaget for å være muslimsk ekstremist. Havner i det beryktede Tadmur-fengselet, hvor han og alle medfangene mishandles på det groveste. At han ikke engang er muslim, regnes ikke som formildende. Heller tvert om. Det gjør bare at han fryses ut også av medfangene.

Les også: – Viktig at våre historier blir hørt

Forfatterbesøk

Alt dette, også torturen, skildres i «Skallet». Den utspiller seg på 1980-tallet, men kunne like gjerne vært fra tretti år senere.

– Jeg leste boka da jeg gikk på universitetet i Damaskus i 2011, og ble helt rystet. Virkelig sjokkert. Før «Skallet» ante jeg ikke at sånne ting hadde foregått – og foregikk – i landet mitt. Den forferdelige, umenneskeliggjørende torturen, så systematisk og mot så mange, sier Zeina Bali, som er en av grunnleggerne av Syrian Peace Action Centre (SPACE), til Dagsavisen.

Torsdag til lørdag arrangeres årets Saladindager ved Litteraturhuset i Oslo. Årets tema er «Fengselet», og en av programpostene er at Bali intervjuer Mustafa Khalife om «Skallet».

Saken fortsetter under bildet.

Zeina Bali (f. 1990) skal intervjue Mustafa Khalife om «Skallet». Foto: Gerd Elin Stava Sandve

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Sensur

Zeina Bali kom til Norge i 2015, 25 år gammel. Hun rakk akkurat å gjøre seg ferdig ved Damaskus universitet før hun forlot Syria i 2012, på stipend for å studere videre i Sverige. Før avskjeden hadde hun engasjert seg i studentopprøret i hjemlandet.

– Min daværende kjæreste hadde fått tak i «Skallet» på en minnepinne. Jeg slukte den i ett jafs før jeg slettet alle spor av den på datamaskinen. Faktisk visste jeg ikke at den fantes i bokform før nå nylig. I Syria i 2011 kunne man ikke sitte der og blafre med noe sånt på papirsider, akkurat. Det var på den tida regimet trappet opp sensuren, og begynte å fengsle folk de mistenkte for opprør, sier hun.

Taushet

Mange av dem som ble plassert i varetekt i forbindelse med protestene mot Assad-regimet i 2011, ble sluppet ut ganske kjapt. Men ikke før de var utsatt for torturmetoder som ligner veldig på dem Mustafa Khalife beskriver fra tretti år tidligere.

– Mange tusen mennesker forsvant i Syria på åttitallet. De ble fengslet, torturert og drept. Men ingen snakket om det. Jeg har ingen i min nære familie som var blitt utsatt for forfølgelse, så jeg ante ingenting. Man kalte det bare «hendelsene», uten å gå i detaljer, forklarer Zeina Bali.

Les også: Dramatiserer syrisk fengsel på film

Ikke skremt

Selv om det var det mange fengsler rundt omkring i Syria, med høye murer og væpnede vakter.

– Ett lå like ved universitetet i Damaskus. Etter å ha lest «Skallet» fikk jeg en idé om hva som foregikk i kjelleren der, av vold og mishandling. Men likevel, selv om jeg og mange andre leste boka, minsket ikke det viljen vår til å gå imot regimet. Man kunne kanskje tenke seg at vi ble avskrekket fra protest, men vi koblet liksom ikke, tenkte ikke at regimet ville gjøre noe lignende med oss som med fangene vi leste om. Men det gjorde de. I 2011 slapp de torturerte fanger ut igjen, til skrekk og advarsel. Fra 2012 og utover var det flere og flere som bare forsvant, sier hun.

Hver sin historie

«Boka som startet en revolusjon», har Litteraturhuset valgt å kalle «Skallet». Zeina Bali vegrer seg litt mot å si det så sterkt.

– Det var en viktig bok for oss som leste den som unge studenter. Men det er jo ikke sånn at en enkel fortelling fører direkte til revolusjon, om den er aldri så sterk. Det blir svært forenklet historieskriving. Og «Skallet» er ikke den ene sanne fortellingen om Syria, ingen fasit på hvordan alle syrere har hatt det. Som syrer i Norge merker jeg veldig godt at mange nordmenn har veldig mange forventninger til hvordan syrere er, og hva jeg har opplevd. Andre syriske venner forteller det samme. Man sier at man er syrer, og så nikker folk og tror liksom at de vet alt om hvordan man flyktet hit i en båt og så videre. Men det er en fortelling som ikke stemmer på alle. Noen har opplevd svært traumatiske ting. Brutal mishandling i og utenfor fengsel, og fæle ting på flukt. Andre har det ikke. Syrere er like forskjellige som alle andre, alle med ulike historier, sier Zeina Bali til Dagsavisen.

– En uunnværlig brikke

Fengselslitteraturen er en interessant inngang til å forstå samfunnet, mener Litteratur­husets programsjef.

– Noen av verdenshistoriens mest markante stemmer, som Oscar Wilde, Antonio Gramsci og Anne Frank, har skrevet fra fengsel og fangenskap. Nå ser vi en ny bølge fengselslitteratur fra Midtøsten. Det er en interessant inngang til å forstå samfunnene denne litteraturen har oppstått i, sier Andreas Liebe Delsett, som er programsjef ved Litteraturhuset i Oslo, til Dagsavisen.

Saladindagene er en årlig festival som via fokus på Midtøsten ønsker å stimulere til toleranse og sameksistens. Blant årets hovedgjester er syriske Mustafa Khalife, tyrkiske Burhan Sönmez og libanesiske Elias Khoury. Alle har skrevet fra og om fengsel i bøker som nylig er utgitt i norsk oversettelse.

– Khalifes bok er uunnværlig for å forstå hva Syria er og har vært under Assad-diktaturet. Ingenting er egentlig forandret siden 1980-tallet han skildrer. Boka har hatt en uvurderlig påvirkning på folk i Syria. Sönmezs roman «Istanbul Istanbul» gjør et dykk i verdenslitteraturen og tegner et originalt portrett av en by, fortalt av fire fanger i fengsel. Mens Khourys «Yalo» er en undersøkelse av forbrytelse og straff, lagt til Beirut etter borgerkrigen, sier programsjefen.

– Selvsagt er det ikke tilstrekkelig å lese kun «Skallet» for liksom å forstå hele Syria. Men for mange nordmenn vil det være en nyttig bok å lese for å forstå hva mange har med seg i bagasjen hit. Så vil samtalen mellom Zeina Bali og Mustafa Khalife, på tvers av generasjonene, kunne nyansere og utdype. Den foregår på arabisk, og simultantolkes til engelsk, sier Liebe Delsett.