Rørende avslutning av Ragde

ROMAN

Anne B. Ragde

«Datteren»

Oktober

«Hva er et navn? Den blomst vi kaller rose vil dufte deilig, navnet uansett», påsto Shakespeare for over 400 år siden. Han hadde åpenbart ingen større innsikt i norske navnetradisjoner. Forsto ikke hva det kan bety for identiteten, slekta, selvfølelsen, å bære det ene framfor det andre etternavnet. Ikke minst på bygda. Det forstår imidlertid Anne B. Ragde. Ikke for å antyde at hun er helt der oppe med selveste Shakespeare, men i «Datteren» er Ragde på sitt beste. Og Ragde på sitt beste er skikkelig bra. Her snakker vi latter og tårer, fornuft og følelser, godt driv og ditto språk.

Torunn er den klare hovedpersonen i «Datteren». Det er sjette og ifølge Ragde siste bok i serien, som startet med «Berlinerpoplene» i 2004, og lenge var en trilogi før forfatteren føyde til først ett, så enda ett, og nå altså et tredje bind. Torunn bor på gården Neshov, som hun overtok i en tidligere bok, og driver begravelsesbyrå.

Møt Anne B. Ragde i dette portrettet. 

Hun sliter. Er fremdeles i sorg over Margidos plutselige død. Hadde få venner fra før, og ingen i Trøndelag. Ingen mann, ingen barn, ingen dyr på gården utover huskyen Anna, hennes næreste fortrolige. Mora bor fremdeles på Østlandet. Der har hun også en eks, og et slags eks-liv. Torunn er, kort og godt, ensom. Det vil hun ikke innrømme. Hun overrumples stadig av egne tårer, av denne upassende tristheten. Hun som har alt! En hel gård og allslags!

Eller, akkurat det med gården er litt trøblete. Skal hun virkelig bo her hele livet? For å binde seg til masta, altså gården, har Torunn bestemt seg for å føye etternavnet Neshov til Breiseth, navnet hun deler med mora som oppdro henne alene etter å ha blitt grundig avvist da hun i sin tid oppsøkte Neshov, ung, fattig og gravid.

HER finner du Dagsavisens anmeldelse av femte bind i Neshov-serien, «Liebhaberne». 

Mora hater ideen. Og nøler ikke med å la dattera få høre det, muntlig og skriftlig. Torunn blir dobbelt trist. Både fordi mora er så uforsonlig sint, og – mer komplisert – fordi sinnet betyr at hun ikke kan innlemme mora i usikkerheten hun kjenner på rundt livet sitt på Neshov. Det som skulle gi tilknytning og tilhørighet, førte visst bare til splittelse.

Hele situasjonen er nydelig turnert av Anne B. Ragde. Så kompliserte er de ofte, de antatt næreste relasjonene. Kjærligheten likeså. Men det kan gå fint til slutt likevel. Jeg gråt flere ganger underveis i romanen. Lo også. Av medfølelse, og av rørt glede. «Datteren» er i det hele tatt en rørende roman. Der Ragde i noen av de tidligere bøkene i serien har gått seg litt vill i altfor utbroderte detaljer om matlaging og oppussing, klarer hun i denne boka å bruke hverdagslige gjenstander som fint avstemte og troverdige kulisser for særlig Torunns, men også farfaren Tormods, følelser og indre liv.

Til og med den dansk-norske invasjonen – bestående av onkel Erlend og hans Krumme, de danske mødrene og alles tre barn på høstferiebesøk på Neshov – klarer Ragde å ta litt ned denne gangen, uten alt maset om overfladiske ting hun ellers ofte har belemret akkurat disse karakterene med. Litt matlaging og oppussingsprat blir det selvsagt, men bare nok til å gi lukt og farge, samt gjenkjenning for fansen. «Datteren» drar mange tråder bakover i serien, og fester dem fint. Til og med unnselige gamle Tormod får oppleve noe virkelig vakkert helt på tampen av fortellingen.

Fikk du med deg Dagsavisens anmeldelse av «Det andre namnet»? «Det er artig å oppdage at Jon Fosse kan skrive skikkeleg sexy prosa», mener vår anmelder. 

Da boka skulle lanseres, ble det kjent at Anne B. Ragde fikk hjerneslag i begynnelsen av juli, og ikke har kunnet skrive i hele sommer. Heldigvis kunne forfatteren også meddele offentligheten at hun er på bedringens vei, selv om hun ikke kan jobbe som vanlig. Det er en lettelse, for når hun er på sitt beste, er det få som når opp til Anne B. Ragde evne til å skrive drivende underholdning av høy kvalitet. Forhåpentlig kommer det mange nye bøker fra henne, i flere tiår framover.

Men fra Neshov har Ragde fortalt nok. Den opprinnelige trilogien sto allerede støtt på egne bein, og selv om «Datteren» er mye bedre enn bind fire og fem, oppleves serien fullendt nå. Over og ut fra Neshov. Det var mye gøy så lenge det varte. Og litt trist.