Jon Michelet fosser fram i velkjent røff stil også i femte bok om krigsseilerne, som blant annet henter handling fra slagene utenfor Filippinene. Her et eksempel der amerikanske soldater kjemper mot flammene på et hangarskip forårsaket av japanske kamikazeflygere.

Røff underholdning fra Michelet

Jon Michelet holder imponerende fart og temperatur også i femte bind av sin store fortelling om krigsseilerne, som nå har kommet til 1944 og blant annet den for nordmenn ubeskrevne stillehavskrigen.

 

ROMAN

Jon Michelet

«Brennende skip»

Oktober forlag

I åpningen på høstens roman, «En sjøens helt. Brennende skip» befinner helten Halvor Skramstad seg i et skip på Normandie-kysten, ved Omaha Beach. Det er 6. juni 1944 og skogsmatrosen er påmønstret dampbåten «Malviken», som skal levere våpen og forsyninger til de alliertes soldater. Bomber, granater og miltraljøseild flyr om øra på matrosen fra Rena, som lykkeligvis slipper fra det med livet i behold, men fylt med oppskakende og blodige bilder på netthinna.

Jon Michelets verk tegner til å bli en av de store fortellingene der fakta og fiksjon inngår i et vellykket ekteskap. Det kan i denne femte romanen – som i de tidligere – tidvis og stedvis bli i overkant mye detaljert kunnskapsformidling. I enkelte partier gir romanen en type pedagogisk tørrhet og stivhet. Men Jon Michelet redder seg nesten alltid i land med røffe dialoger og samtaler tilsatt humor og snert. Dialoger som kan bli vulgære, men likevel spiselige i det miljøet han skildrer. Skipsmiljøet har han under huden, og det er en merkbar kvalitet som løfter også denne romanen til stor og spennende underholdning og solid historieundervisning. I tillegg kommer det sterke samfunnsengasjementet og den tydelige omtanken og følelsen han har for menneskene han beskriver.

Jon Michelet har også sterk og tydelig sans for gamle skip. Han kan beskrive en gammel båt med en ømhet som om det dreide seg om yndlingskatta. Og han kan plutselig varte opp med særdeles treffende og billedrike setninger, som når han i romanens begynnelse beskriver en liten tropp amerikanske soldater slik:

«Av soldatene ombord i LSM190 er det bare hjelmene å se, og de minner Halvor om sopp, om steinsopp i en kurv».

Eller han fyrer opp med ord som dette om to møtende skip:

«Grov i målet som et skautroll er slagskipet Kongo. Jageren Holm svarer med kjeft som ei lita gneldrebikkje».

Gode eksempler på en Jon Michelet som også i sin femte bok sørger for å holde leseren våken gjennom drøye 500 sider. Det er den dramatiske krigssommeren og høsten 1944 som er bakteppet i Jon Michelets roman, og forfatteren sørger for å plassere sin helt i krigens mest brennbare sentra. Etter Omaha Beach får matros Skramstad en liten hvileperiode i London og Liverpool, og også et heftig møte med den elskede irske Muriel Shannon, som han gjennom romanene stadig skriver brev til, og gjennom dem også oppdaterer leseren når gjelder krigens gang. Denne korrespondansen tilhører ikke bokas beste partier, men utgjør likevel en viktig samlende tråd i romanen, og knytter den fint sammen med de foregående.

Helten Halvor Skramstad påmønstrer fryseskipet «Morgedal», som skal gå i konvoi til Floridakysten og Sør-Amerika. Men det blir lite frakting av matvarer for skipet blir ombygd i Pearl Harbour på Hawaii og sendt til Filippinene der skogsmatrosen nok en gang havner midt i krigsilden. Stillehavskrigen er et mindre kjent kapitel i Norge, så her gjør forfatteren Jon Michelet en stor innsats for å oppdatere oss. Halvor Skramsatd får oppleve japanernes Kamikaze-krigere på ubehagelig nært hold, og han er ikke like heldig denne gangen som han var da han oppholdt seg ved Normandie kysten.

Les mer om bøker på Dagsavisen.nos bokseksjon

Jon Michelet serverer et imponerende arsenal av krigshistorie også i denne femte romanen. Gjennom samtaler blir leserne oppdatert på våpentyper og skipstyper, på flytyper og flaggtyper og ikke minst på mennesketyper. Det er kanskje dette store persongalleriet med alle sine særheter og gode og mindre gode karaktertrekk som i første rekke gir romanen temperatur og flyt. Her er voldsomme kampscener, men de er ikke unødvendig penslet ut.

Også i «Brennende skip» finnes det atskillig underliggende kritikk av styresmaktene hjemme, blant annet tendensen til hele tiden å fremheve hjemmefronten og ikke nevne krigsseilerne. Og drømmen om Notrashipfondet, som skal gi krigsseilerne en mulighet til å oppfylle noen drømmer når krigen en gang er over, blir stadig berørt underveis i romanen. Derfor er det med spenning også denne leseren ser fram til det sjette og avsluttende bindet i eposet om krigsseilerne.