ROMAN
Monika Fagerholm
«Hvem drepte bambi»
Oversatt av Kyrre Haugen Bakke
Oktober forlag
Av og til leser jeg prisvinnende bøker og tenker at «ja, ja, det er greit å være uenige, men akkurat denne boka fatter jeg ikke at juryen falt for».
:quality(70):focal(612x649:622x659)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/N7HRC3NZ5H7VU3L7UEGEHV74CU.jpg)
Ikke denne gangen. For «Vem dödade bambi», nå i en skikkelig god norsk oversettelse ved Kyrre Bakken Hauge, mottok finlandssvenske Monika Fagerholm Nordisk råds litteraturpris i 2020. Den fortjener all applausen, hver eneste krone av prisen. Dessuten mange lesere.
Ikke fordi det er noen hyggelig bok. Tvert om. Det som imponerer i «Hvem drepte bambi», er hvordan Fagerholm kombinerer uhygge med letthet, blytung tematikk med en boblende, frydefull behandling av språket.
Ordene. Munnhellene. Sangtekster og slagord som stadig popper opp, repetisjoner og hakk i plata. Tankemas, forurenset av andres replikker, meldinger, blogginnlegg. Slik fungerer vi, slik er menneskene.
Les også: En langrennsroman som også rakker ned på livsfjerne universitetsstudier? Ja takk! (D+)
Kanskje særlig når det som virkelig betyr noe – det man virkelig burde snakket om, det som er så vondt at det knapt går an å ta skikkelig i – blir mørklagt og nedgravd og forsøkt glemt. Når vennskap bryter sammen, familier oppløses, og de som står igjen sliter med å kare seg ut av hullet de selv har gravd. Det er tross alt tryggere der enn på overflaten.
Mer konkret: Kjernehendelsen i «Hvem drepte bambi» blir ikke stavet ut før rundt midtveis i boka. Men den ligger der helt fra starten, som en råtten byll. Fire attenåringer fra fint og dyrt møblerte hjem i en fjong forstad, i media siden kalt «guttungene», gruppevoldtar og mishandler den ene unge mannens ekskjæreste, Sascha.
Les også: Hvorfor er hvite amerikanske menn så sinte? Ben Lerner leter etter svar (D+)
I motsetning til gutta boys, er Sascha verken rik eller beskytta. Barnevernet er inne i bildet, alle vet hun selger dop. Likevel er det hun som har dumpa Nathan, han som bor i den fasjonable, lyse kjellerleiligheten der voldtektene utføres. Nathan leder an. Men de tre andre er med på det.
Etter hendelsen blir alt forsøkt dyssa ned. Også av Sascha. Det blir opp til Nathans bestevenn og romanens senter, Gusten, å melde fra. Selv om han var med på det selv.
Vennskapet tar slutt. Voldtektsmennenes rike fedre og pene mødre er kjapt på pletten, med dyre forsvarsadvokater og terapitimer og alt som kan dempe straffen. Media fråtser i detaljer, men siden dette er kjekke gutter, sønner av samfunnsstøtter, blir straffen mild.
Sascha dør av en overdose i USA få år etter. Men «guttungene» klarer seg, i hvert fall ytre sett. De klatrer i pappas firma, slik det er forventet av dem. Flytter fra villaene i forstaden der voldtektene fant sted, til steder med mindre belastet historie.
Les også: Vekteren tror barnevakten har kidnappa ungen hun passer. Fordi de ikke har samme hudfarge (D+)
Seks år senere er det der Monika Fagerholm plukker opp tråden. Hun følger særlig Gusten, han som sa fra, og som havnet på psykiatrisk med et sammenbrudd etterpå. Nå klarer han seg bra. Han, som skulle bli skuespiller, er nå blitt eiendomsmegler, med stor suksess. Han er flink til å skrive salgstekster som gir folk lyst på livet en ny bolig kanskje kan innebære.
Inni Gusten er det imidlertid, unnskyld ordspillet, noe gustnere. Tre år etter at Emmy slo opp, er han fortsatt besatt av henne. Han ligger med venninna hennes, Saga-Lill, for å dempe smerten, men det funker bare sånn passe. Det er Emmy han vil ha, men hun er plutselig blitt sammen med en cirka dobbelt så gammel mann, og motsetter seg alle Gustens «tilfeldige» tilnærmelser.
Som selvsagt ikke er tilfeldige likevel. Gusten stalker Emmy, og bruker Saga-Lill. Han ønsker seg det han tror kun Emmy kan gi ham, nemlig et liv der fortida slås strek over, der kun nåtida teller. Emmy dveler ikke. Hun vil videre. I bloggen hennes er det ikke så nøye med sannhet, så lenge innlegget ser fint ut. Smerten holder hun for seg selv.
Les også: Flere bokanmeldelser, forfatterintervjuer og litteratursaker i Dagsavisens bokseksjon
Både Emmy og Saga-Lill har stemme i boka. De er barndomsvenninner, fra et lite sted på bondelandet. Sorg førte dem sammen. Da Saga-Lills bror, hockeyspilleren som nettopp var blitt fjortenårige Emmys første kjæreste, døde i en bussulykke, fant tenåringsjentene hverandre i felles tomhet, felles utferdslengsel. Emmy vil bli sanger. Saga-Lill fotograferer henne.
Saga-Lill har alltid følt seg annerledes, medlem av en familie som dyrker annerledeshet, med et eget repertoar basert på Blixens «Out of Africa». Etter at broren dør, kollapser hele familien. Faren flykter til Norge med elskerinna, hun gir seg ikke lov til å savne ham. Og er hun egentlig så annerledes, så himla unik?
Sorg. Savn. Sammenbrudd. Ansvarsløse, uansvarlige voksne, mer opptatt av fasade enn innhold. Minner som presser seg opp og fram, samme hvor uvelkomne de er. Samme hvor dypt man har prøvd å begrave dem.
I «Hvem drepte bambi» dukker «guttungenes» tidligere kamerat opp og rører litt ekstra i skittgryta. Cosmo – han har tatt kunstnernavnet selv, et hambytte etter at Nathan forgrep seg også på ham – vil lage en film om voldtektene av Sascha for seks år siden.
Ingenting forsvinner, alt varer ved. Monika Fagerholm bryter opp teksten og setter den sammen igjen. Bruker humor og sarkasme, leker med ordene. «Bloggosfæren». «Gayn Hand», alias Nathans oppkomlingsmors liberalistiske favoritt, er åpenbart basert på Ayn Rand. «Kiddults» et treffende ord på voksne som aldri egentlig blir det. Her er countryriff og andre lydspor, som Sex Pistols-låta som inspirerer Cosmos forslag til filmtittel, «Who killed bambi».
Så lekkert, så ledig, så nydelig gjort. «Hvem drepte bambi» er ingen kosebok. Men nydelig romankunst er det like fullt.
[ Og, siden du er her: fikk du med deg denne oversikten over fjorårets aller beste bøker? ]