Ko Un skriver komplisert enkle dikt. Nå besøker han Lillehammer Litteraturfestival. FOTO: GERD ELIN STAVA SANDVE

Poetisk postombærer

Pugg navnet. Denne mannen kan bli neste års Nobelprisvinner i litteratur.

LILLEHAMMER: Den koreanske poeten Ko Un står på scenen. Ut av munnen kommer syngende ord få i salen forstår. Men hendene! De skyter først hit, så dit. Opp, ned, fram, hele kroppens energi ut av lillefingeren. Han framfører dikt, om en ugle, et ekko, et fjell. Og oppfører seg som en ugle, et ekko, et fjell. Smiler. Ler.

Salen ler også. Overskriften på foredraget på Litteraturfestivalen på Lillehammer er «Buddhismen og jeg», men dette er ikke stille zenmeditasjon. Det er ren energi, og masse humor med tilhørende latter.

- Poesien er overalt omkring oss. Den eksisterer uavhengig av poeten. Min jobb er kun å hente den ut. Som en postombærer, omtrent. Dermed henter jeg fram gråt og skrik og stillhet, men også latter. Glede, sier Ko Un (80) til Dagsavisen.

 

Svevende svar

Samtalen skjer gjennom hans kone Sang-Wha Lee, som kan engelsk. Hun har en vanskelig jobb. Poeten som i mange år har plass på bookmakernes topp fem-liste over hvem som kan komme til å få neste års nobelpris i litteratur har definitivt humor, men de fleste svarene hans er svevende og abstrakte, egentlig innfløkte. Man kunne si «typisk poetiske».

- Målet er at poesien skal kunne si noe mer, noe jeg ikke klarer å si på andre måter. Den enorme gleden en hund viser ved å logre, for eksempel, hvordan skal man kunne beskrive den rasjonelt. Det poetiske språket gjør det umulige mulig, sier Ko Un.

 

Munk først

Han bestemte seg for å bli poet da han som liten skolegutt tilfeldigvis fant en diktsamling som bergtok ham fullstendig. På den tida lå Korea under japansk okkupasjon, og å snakke, skrive og dikte på koreansk var forbudt. Likevel overlevde språket i det skjulte.

- Etter okkupasjonen, verdenskrigen og Koreakrigen lå alt øde. Det var død og tap overalt, sier Ko Un.

Han bestemte seg for å bli buddhistmunk. Siden for å tre ut i den virkelige verden, med et brennende politisk engasjement for grunnleggende menneskeretter i Korea. Han havnet i fengsel gjentatte ganger, og behandlet seg selv elendig, med stort alkoholinntak og flere selvmordsforsøk. Helt til poesien endelig slo ordentlig rot i ham. Ko Un ble poet.

 

Tror på ett land

Med stor suksess. Koreanske myndigheter fortsatte lenge å overvåke opprøreren, men i dag lever han i fred i et hjemland som stort sett er stolt av sin største litterære sønn.

- Koreansk historie har ikke utfylt potensialet sitt. Det er et ungt land, med mange minner om undertrykkelse og okkupasjon, og etter Koreakrigen også en kunstig oppdeling. Det første som må skje, er en gjenforening. Jeg satser på at det blir i min levetid, men hvis ikke, skal jeg juble fra graven.

Men det vil ikke skje av seg selv.

- Verken det koreanske folk eller koreanske ledere kan ordne opp i vakuum. Korea har alltid vært interessant for stormaktene rundt. De må også hjelpe til. Da går det.

 

Ønsker mange språk

Han har skrevet om fedrelandet i diktene sine, og om historiens løp gjennom tida. Men da i en helt annen, kondensert form. Slik virker det poetiske språket.

- Språket er del av vår skjebne fra vi ligger i våre mødres liv. Den er del av personen, ikke landet eller nasjonen. Men i for eksempel Koreas tilfelle, som har opplevd at språket blir tatt vekk, blir språket likevel del av nasjonen. Da kan en hel nasjon føle det tapet som ett individ føler om språket blir tatt bort. Vi har bare språk til å uttrykke oss gjennom. Blir dette tatt bort, blir subjektet revet bort med det.

Derfor er Ko Un svært opptatt av at språk må bevares og tas vare på. Også de tilsynelatende sterke, som norsk.

- Noen forskere hevder at det om kun hundre år kun vil finnes engelsk, spansk, arabisk og kinesisk igjen i verden. Alle andre språk vil bukke under. Det taper menneskeheten på. For språk er ikke bare et middel eller medium. Det er også tegn på menneskenes skjebne, det vi hyller våre liv inn i.

gerd.elin.sandve@dagsavisen.no