Poeten Louise Glück er langt fra det verste valget svenskene kunne gjort

Nobelprisen i litteratur burde heller gått til en ikke-vestlig forfatter. Likevel ble jeg glad over årets vinner.

KOMMENTAR
Nei, jeg skal ikke late som at den amerikanske poeten Louise Glück (77) var godt representert i bokhylla mi fra før idet Den Svenska Akademiens leder Mats Malm annonserte at hun er årets mottaker av Nobelprisen i litteratur.

Navnet Louise Glück har riktig nok vært med på tippelistene noen år, men aldri i toppen, sjelden i tet selv blant dem ymse eksperter har hatt størst tro på. Selv hadde jeg ikke lest et eneste dikt av henne, tross at det kun er tre år siden «Averno» kom i norsk oversettelse ved Per Petterson.

Les mer: Nobelpris til Glück er også en slags Nobelpris til Drammen!

Men nå, under en time etter tildelingen, har jeg allerede rukket å bli overbevist. Akademien hadde uten tvil vært smartere om de valgte en afrikansk, asiatisk eller karibisk mottaker med mørkere hud enn Louise Glück. De hadde tjent på å velge noen med urfolksbakgrunn, eller som er på uttalt politisk kant med et undertrykkende regime. Noen som skriver eksplisitt i en «idealistisk retning», slik Alfred Nobel så for seg.

Les også: Det er fremdeles så mye uro i Svenska Akademien at det er flaks de kun deler ut litteraturprisen, ikke fredsprisen

På den andre siden er det noe av dette også Louise Glück gjør. Hennes essaysamling «American Originality», som ligger lett tilgjengelig som e-bok hos nettbokhandlerne, har undertittelen «Essays on poetry». Allerede første setning viser hun imidlertid at det ikke er nærlesing av obskur poesi hun har tenkt å ta for seg. Det er Amerika hun bryr seg med. Amerikanerne. Folket derover, gjengen vi på ett plan føler vi kjenner, samtidig som vi på ingen måte klarer å forstå dem. Hvorfor stemmer de på Trump? Hvordan går det an å være imot offentlige helsetjenester, gratis utdanning og andre sosialdemokratiske kjernegoder? Hva er egentlig feil med folka over there?

Les også: Afrika og Vesten, svarte og hvite, kvinner og menn, homofile og streite - årets Booker-finalister representerer mangfold på ekte

Amerika, skriver Louise Glück, er «en nasjon av rømte forbrytere, yngre sønner, forfulgte minoriteter og opportunister». Amerika tror på myten om å skape seg selv. Det binder ikke amerikanerne like effektivt sammen som tradisjon binder andre nasjoner, for eksempel britene, sammen. Men den skaper et fundament. I hvert fall for det hvite Amerika – urinnvånerne og de svarte er ikke medregnet.

«Originalitet» er plussord, og det amerikanske publikummet aksepterer ifølge Glück i «American Originality» å bli snakket ned til, de er opplært til å anerkjenne ting de absolutt ikke forstår som god kunst.

Les også: – Jeg har tenkt mye på dette med hvem som får fortelle hvilke historier, sier Line Baugstø, som lever seg inn i en trans-tenårings kropp og stemme i sine nyeste bøker

Louise Glück selv går imot dette. «En umiskjennelig poetisk røst, som med streng skjønnhet gjør det enkelte menneskets eksistens universell», lød Svenska Akademiens oppsummering av hvorfor hun får prisen. «Alt kjennetegnes av en sterk vilje til å komme til klarhet», utdypet akademimedlem Anders Olsson, da han hadde ordet på vegne av de sju personene i litteraturprisjuryen.

Klarhet. Klarspråk. Tilgjengelige setninger. Forståelige bilder. Hverdagslige situasjoner, hverdagslig språk. Det er ikke nødvendigvis standard i lyrikken. Louise Glücks dikt stikker seg klart fram, de viser fram noe nytt, uventa, uvant. Jeg blar fram og tilbake i den nyinnkjøpte samlingen «Poems 1962-2012», også den lett tilgjengelig som e-bok fra nettbokhandel, og får lyst å lese videre, lese mer, suges inn i situasjonene Glück beskriver.

En mor tilbereder kalkun til Thanksgiving i diktet med samme navn. Familien pusler rundt, fuglen ligger der og er død. I «Ceremony» en riktig festlig, men grunnleggende sår, krangel mellom kjærester? Ektefeller? Kanskje snart ekser:
«En ting jeg alltid har hatet
med deg: Jeg hater at du nekter
å ha folk over. Flaubert
hadde flere venner og Flaubert
var en einstøing».

Haha!

«Vinter igjen», tenker fortelleren i et av diktene i «Averno» (2006), men «døden kan ikke skade meg/mer enn du har skadet meg,/mitt elskede liv». Igjen livet og døden, sammenvevd. Glück virker ofte å starte der ting allerede er over, avsluttet, forbi, og se bakover mot det som var. Men med en slags undring. En vilje til å se ordentlig på, uten å vri ting over i kjapp og påklistra selvhjelpsoptimisme.

Selv om Louise Glück aldri har nekta for betydningen av selvbiografiske elementer i diktingen sin, forklarte akademimedlem Anders Olsson, så er hun ingen bekjennende lyriker. Hun er mer opptatt av det vi har felles. Mytene, både de antatt universelle klassiske, særlig greske. Og de nye, ideen om den amerikanske drømmen, på at man selv kan skape sin egen skjebne. «du er ikke alene,/sa diktet,/i den mørke tunnelen». I dagens politiske klima, med steile fronter på begge sider av kjølen, er ikke det noe dumt budskap i «idealistisk retning».

Louise Glück virker Nobelprisen i litteratur verdig. Selv om Svenska Akademien fremdeles framstår mindre opphøyd og intelligent enn de en gang gjorde, når de fremdeles nekter å ta ordentlig innover seg at de må løfte blikket mot andre deler av verden enn den Vestlige.

Noen av Louise Glücks bøker stilles ut i Stockholm i forbindelse med at hun er årets mottaker av Nobelprisen i litteratur.
Foto: Reuters / TT / NTB