MEMOARER
To av rockens største artister kom med hver sin selvbiografi i 2010: Keith Richards og Patti Smith. Nå er den beste av dem også kommet på norsk. Patti Smiths prisbelønte «Just Kids» er en mindre bok med større perspektiver enn Keith Richards‘ «Livet». Hos Patti Smith er rock mer enn en gutteklubb. Her handler livet om kunsten, eller omvendt.
Bokas utgangspunkt er Patti Smiths forhold til kunstneren Robert Mapplethorpe. Han tok omslagsfotoet til Smiths‘ banebrytende debutplate «Horses» (1975), og gikk videre til å bli en av kunstverdenens største stjerner med sine grenseoverskridende homoerotiske fotografier. Noe av det siste Mapplethorpe gjorde var å ta omslagsfotoet til Patti Smiths plate «Dream Of Life» (1988). Han døde av aids året etter, og Patti Smith hadde lovet ham at hun en dag skulle fortelle deres felles historie.
De kom begge til New York mot slutten av 60-tallet som usikre kunstnerspirer, og utviklet seg sammen, som kjærester og kunstnere. De bodde blant annet på Chelsea Hotel, der de på en vanlig dag kunne gå på Salvador Dalí, Janis Joplin eller William Burroughs i trappa. Dagsavisens faste spørsmål «hvem ville du helst stått fast i heisen med» får uante dimensjoner her.
I et presist og korthogget språk gir Smith et detaljert og realistisk bilde av en nesten mytisk epoke i nyere kunst- og rockhistorie. Den inneholder en av de beste anekdotene i all rocklitteratur, når Patti Smith blir forsøkt sjekket opp av Allan Ginsberg, som til sin skuffelse oppdager at hun er jente. Disse og andre gode historier forteller Patti Smith ikke for å skryte av sine bekjentskaper, men for å illustrere større poenger ved sitt livsprosjekt: Om å utviske grenser og utfordre konvensjoner, med kunsten som sitt våpen.
«At heart I am an American artist», sier Patti Smith i sitt manifest «Babelogue/Rock N Roll Nigger» (fra albumet «Easter», 1978). Mens boka er full av referanser til europeisk litteratur, kunst og film - Genet, Rimbaud, Godard, Nerval, Bresson og mange, mange andre. Hos Patti Smith møter den gamle verden en levende amerikansk storbysensibilitet gjennom beatpoetene, Andy Warhol, den underlige folkesangsamleren Harri Smith, hipster-dramatikeren Sam Shepard, som alle er blant bokas høyst levende gjennomgangsfigurer.
Fra starten kan Mapplethorpe og Smith sitte i dagevis og tegne sammen, før de utvikler hver sin stil. Hun kombinerer poesi med elektriske gitarer, han begynner å bruke fotografiet. Han søker seg mot kunsteliten, mens hun dras mot New Yorks rockklubber. Der møter hun proto-punkband som Ramones og Television, og resten er rockhistorie som beskrevet i mange andre bøker. «Just Kids» handler mest om tida fram til dette, det er både en tilblivelseshistorie om å bli kunstner og selvstendig menneske, og en vakker kjærlighetshistorie om et underlig og umulig forhold.
Problemet med å gjengi tittelfrasen på norsk er løst ved ikke å løse det: Den refererer til en episode der et eldre par ser Smith og Mapplethorpe på gata, kona synes de ser ut som kunstnere, mens mannen kommenterer med et skuldertrekk: «They‘re just kids». I den norske utgaven er den engelske kommentaren både oversatt og beholdt: «Dei er berre ungar. Just kids». Det er helt greit. Ut fra dette har forfatter og oversetter Brit Bildøen fått sette sitt preg på Patti Smith. Når man leser boka på engelsk, kjenner man igjen den Patti Smith som synger på platene. Samtidig er det en annerledes stemme som fører ordet i boka. Det blir enda større avstand mellom rocksangeren Smith og forfatterstemmen Smith i den norske oversettelsen. Det er ikke nødvendigvis et problem. Noen få ordvalg skurrer, men heller ikke det er viktig. Smith har fått en litt annen kunstnerstemme på norsk, men det er en stemme som er like tydelig, konsekvent og insisterende som den opprinnelige engelske. Sidemålets iboende protest mot ensretting passer til Patti Smiths rebelske ånd. Rock - best på nynorsk?