Bøker

Par i krim: Trenden er å være to

Aldri før har flere krimforfattere ­funnet pargleden. Tore Aurstad og Carina Westbergs «Nattevandreren» er del av en bølge krimbøker skrevet av to forfattere.

– Jeg har ikke hjerne til å konstruere et så komplisert plott som krim krever. I ting jeg skriver alene, blir intrigen mye enklere, sier Tore Aurstad.

Medforfatter og samboer Carina Westberg tar opp tråden:

– Ja, krim handler mye om å drive narrespill med leseren. Det er det mye enklere å holde orden på når man er to, sier hun.

Sammen har de to skrevet to krimromaner så langt. «Blodpenger» kom i 2013, «Nattevandreren» er nettopp ute. Begge bøkene er historisk krim, lagt til Kristiania på 1800-tallet.

Nøytrale arbeidsmøter

De to tar opp tråden etter hverandre, og forteller etter tur. Tilsynelatende veldig samstemte. Men det betyr ikke at han og hun sitter side om side og skriver, selv om begge jobber hjemmefra, fra samme leilighet på Tøyen:

– Vi må sitte på hvert vårt rom. Jeg trenger ro til å konsentrere meg mens jeg skriver, tenker gjennom fingrene, sier Westberg.

– Mens jeg må ut for å tenke, sier Aurstad.

– Så vi tar utgangspunkt i en plan vi har laget sammen, begynner skriving og research hver for oss, og så avtaler vi møter videre.

– Avtaler møter? Med tid og sted og saksplan?

– Ja. Møter på nøytral grunn. Stort sett her inne i stua. Ikke på ett av arbeidsværelsene, sier han.

– I tilfelle krangel og spetakkel er det OK å ikke være i det offentlige rom, legger hun til.

– He he, ja. Men vi har lært oss å bli mer diplomatiske med tida. Det er nok mye derfor det fungerer å jobbe sammen og samtidig være et par. Vi har for eksempel innført en regel som sier at hvis vi vil gjøre store endringer, så må vi sende en e-post først. I hvert fall aldri komme busende inn til den andre med en gang, sier han.

Som hvis teksten ikke fungerer.

– Vi redigerer hverandres stoff. Til slutt kan ingen gjette hvem som har skrevet hva, sier hun.

Kutter hverandre

Det ligner metoden mange forfattere som jobber sammen to og to skisserer.

– Vi fordeler kapitler og scener mellom oss, deretter skriver vi på hverandres tekst. Jeg produserer et kapittel, sender det til Elisabeth, som forandrer ord, setninger, hele avsnitt, før hun sender det til meg for ny omskriving, til vi er fornøyde. Sluttproduktet er derfor begges, eller ingens, forklarer Chris Tvedt som har skrevet krimbøkene «Den blinde guden» (2013) og «Djevelens barn» (2014) sammen med ektefellen Elisabeth Gulbrandsen.

E-posttrafikk

Ragnhild Kolden og Vigdis Koren, alias samarbeidsforfatterne av to krimbøker før vårens «Død manns kiste», er verken gift med hverandre eller bestevenninner, bare bekjente fra fjellbygda Lom. De pleier å fordele kapitlene seg imellom, og så sende dem fram og tilbake på e-post mellom Kolden i Oslo og Koren i Lom.

– Vigdis er journalist og veldig god på research og fakta. Hun finner ut hvordan politiet jobber eller gift virker. Jeg er skjønnlitterær forfatter og liker beskrivelser. Vi fordeler kapitlene mellom oss, men har lov til å flikke på hverandres tekst, sier Kolden til Dagsavisen.

Å bli redigert av skrivepartner er ikke alltid så gøy. Men det må til.

– Man slipper i hvert fall å drepe sine egne darlings. Ting må uansett endres og strykes i en bokprosess. Det er lettere å se overflødige passasjer hos andre, sier Carina Westberg.

– For en redaktør er det sikkert fint å jobbe med par, for vi har allerede gjort en hel del av rydde­arbeidet i teksten, sier Austad.

– Men vi har litt ulik skrivestil. Tore har en tendens til å være mer blomstrende, mens jeg skriver mer kjapt og korthogd, sier Westberg, mens han protesterer:

– Nei, nei, ikke si blomstrende! Eller jo, kanskje litt. Men jeg er blitt mye mindre ordrik enn jeg var. Selv om det vel stemmer at det er den vanligste kritikken vi har til hverandre: du er for kort, jeg er for lang.

Mer fra Dagsavisen