Bøker

På sporet av Doris

Uhøytidelig, slentrende og underholdende innsirkling av et av 1900-tallets mest betydelige og varierte forfatterskap.

Dagsavisen anmelder

Bilde 1 av 2

SAKPROSA

Elisabeth Beanca Halvorsen

«Doris Lessing. En litterær forfølgelse»

Gyldendal

Dette er ingen ordinær litterær biografi, snarere et lappverk av dagboksopptegnelser, reisehåndbok og litteraturanalyser. Elisabeth Beanca Halvorsen skrev i sin tid et teaterstykke for Teater Nova, «Forestilling med perlehøne», om nettopp Doris Lessing. Dette skuespillet er også innarbeidet i boka, og det forsvarer sin plass ved å gi et både utdypende og muntert uhøytidelig blikk på forfatteren.

Om Doris Lessing står fram som en tydeligere litterær skikkelse etter at bokas nær 350 sider er fortært, er denne anmelderen litt i tvil om. Men hun er om mulig blitt mer interessant og mer betydningsfull, og ikke minst framstår hun dristigere og modigere enn hva tidligere beskrivelser har klart å formidle.

Det til tross for at Elisabeth Beanca Halvorsen aldri traff Doris Lessing personlig. Det nærmeste hun noen gang kom den berømte forfatteren var å sitte i en drosje utenfor huset hennes i Gondar Gardens 24 i London og skue inn mot inngangspartiet. Et ganske berømt inngangsparti, det var her 88 år gamle Doris Lessing snakket med journalister etter at hun nettopp hadde mottatt nyheten om at hun hadde fått Nobelprisen i litteratur.

Elisabeth Beanca Halvorsen skriver i et forord at det særlig var en side ved Doris Lessings liv som vakte hennes sterke interesse, nemlig det faktum at hun etterlot to små barn hos faren i Afrika for å dra til London og bli forfatter. Altså en moderne Nora Helmer. Denne handlingen har vært vanskelig å forstå, også for Halvorsen, som kommer tilbake til den flere ganger underveis i boka. Hun henviser også til Doris Lessings egne forklaringer, slik de framstår i erindringsverket «Under huden» og «Skyggevandring».

Les også: Doris Lessing, 1919-2013

Halvorsen mener at valget Lessing tok i 1942 om å forlate sine to små barn, Jean og John, som da var henholdsvis 2 og 4 år gamle, forfulgte henne livet ut og kastet i manges øyne en skygge over alt annet hun gjorde. Her skal det nevnes at Doris Lessing kom til London med et barn, nemlig sin yngste sønn Peter, som hun hadde med sin andre ektemann, Gottfried Lessing. Peter skal ha bodd hele livet sammen med sin mor, helt til han døde bare noen uker før Doris Lessing selv, i 2013. Hjemme hos Lessing bodde hos Jenny Diski, en ung kvinne som forfatteren tok omsorg for i mange år. Elisabeth Beanca Halvorsen antyder at disse mange årene med ansvar for andre kan ha vært en slags kompensasjon for følelsen av å ha sviktet sine to eldste barn. Det hører med til historien at disse barna aldri skal ha bebreidet sin mor for det valget hun tok, og at hun senere i livet fikk et fornyet, godt forhold til dem.

Som tittelen antyder er boka om Doris Lessing i første rekke en «litterær forfølgelse», og det er verkene til Lessing som står i fokus. Men nettopp fordi så mange av bøkene hennes hadde tydelige biografiske spor og lett identifiserbare karakterer blir det naturlig og viktig for Halvorsen å etterspore livet hennes. Hun gjør grundige lesninger av Doris Lessings bøker, både de kjente og de mindre kjente. Også disse delene av boka er preget av forfatterens uortodokse, personlige tilnærming. Interessant i denne sammenhengen er at Halvorsen eksempelvis trekker fram Doris Lessings science fiction bøker, og berømmer disse som både vittige og oppfinnsomme, i motsetning til den alminnelige akademiske oppfatning om at disse bøkene representerer et useriøst avvik i Lessings produksjon.

Valget av dagboksopptegnelser som form oppleves som et godt og originalt grep. Forfatteren skriver fra Oslo, Harare og London. Det kan innvendes at Halvorsen selv tar for stor plass med sine reiser, møter og samtaler, men nettopp denne tydelige tilstedeværelsen gir boka den lettheten og uhøytideligheten som er en av dens tydeligste kvaliteter.

Les mer om bøker på Dagsavisen.nos bokseksjon

Dagboka fra Harare er kanskje den mest interessante fordi betydningen av Lessings afrikanske bakgrunn så sterkt understrekes. En bakgrunn som Elisabeth Beanca Halvorsen mener er altfor nedtonet i alt som er skrevet om Doris Lessing. Både overraskende og interessant er den todelte Lessing-interessen i dagens Zimbabwe, det tidligere Sør-Rhodesia, som formidles i boka. Da Doris Lessing fikk Nobelprisen i 2007 ble det overhodet ikke feiret i Zimbabwe. Og når Halvorsen snakker med mennesker i landet, er det like mye likegyldighet som stolthet å spore i samtalene.

Elisabeth Beanca Halvorsens forfølgelse av Doris Lessings liv og litteratur et blitt en forfriskende uortodoks beretning om et særdeles viktig forfatterskap.