På divanen til Rachel Cusk

ROMAN

Rachel Cusk

«Transitt»

«Kudos»

Oversatt av Agnete Øye

Gyldendal

Canadisk-britiske Rachel Cusk er blitt beskrevet som et litterært fenomen. Særlig på bakgrunn av trilogien som åpnet med «Omriss», fortsatte med «Transitt» og nå er fullført i norsk oversettelse med «Kudos». Før denne trilogien – hvorav «Omriss» er anmeldt tidligere i denne avisa – ble lansert, kunne hun snarere beskrives som litt skandaløs, fordi hun rørte ved noen oppleste sannheter om den kvinnelige morskjærlighet i bøker som vakte mer raseri og debatt enn beundring.

Men i trilogien som nå kan leses som en helhet på norsk, står Rachel Cusk fram som en oppsiktsvekkende skarp og observant forfatter, med en original og modig vri på det man kan kalle den autobiografiske romanen. Her hjemme særdeles godt kjent gjennom Karl Ove Knausgårds seksbindsverk. Men Rachel Cusk gjør nesten det motsatte av Knausgård. Hun forsvinner, som en analytiker bak Freuds divan. Og pasienten snakker løs.

Denne pasienten har mange ansikter og mange fortellinger. Og til tross for at det knapt finnes et plott å oppdrive i disse tre romanene, blir Cusks metode til underholdning på kvalitativt høyt nivå. Stemmen i romanen er en forfatter ved navn Faye, ikke helt ulik Rachel Cusk selv. Hun har gjennomgått en opprivende skilsmisse, og har to barn, i dette tilfelle to sønner. Disse svært sparsomme opplysningene serveres indirekte, navnet Faye nevnes eksempelvis nøyaktig en gang i hver av de tre romanene.

De menneskene forfatteren treffer på, enten det er sidemannen på flyet på vei til Athen, som tilfellet er i åpningen av «Omriss», en snekker som skal reparere den nyinnkjøpte leiligheten eller en frisør som skal klippe håret hennes, får de muligheten til å fortelle. Noen ganger blir de oppfordret av forfatteren, som også kan stille utfordrende spørsmål, eller livshistoriene bare renner ut av dem.

Det hele skrevet i en særdeles lett og nesten uanstrengt stil, og det er nettopp denne flytende, muntlige fortellermåten som nesten klarer å skjule Rachel Cusks agenda, som opplagt er av det svært ambisiøse slaget. Noe som blir veldig tydelig i den avsluttende romanen «Kudos», som er langt mer intellektualisert og analyserende i «samtalene» enn hva som er tilfelle i «Omriss» og «Transitt».

Det er de store spørsmålene Rachel Cusk vil belyse, dramaene i livene våre, frykten for å bli forlatt, sårbarheten vår, skuffelsene og sjalusien, drømmen om frihet, drømmen om en kjærlighet som vil vare, forholdet mellom ideal og virkelighet. Og hun skriver skarpt om litteraturens betydning, og kanskje synkende betydning. Om hvordan vi «brenner opp» klassikerne våre ved gjenbruk og alle mulige typer «spin-offs».

De tre bøkene er bundet sammen på finurlige måter. I «Kudos» åpner fortellingen med et møte på et fly, nøyaktig som i den første boka «Omriss». Der er fortelleren på vei til Athen hvor hun skal lede et skrivekurs for unge forfatterspirer. I «Kudos» er hun på vei til et ikke navngitt sted i det sørlige Europa der hun skal delta på en litteraturfestival. Også her kommer hun i snakk med sidemannen, som ender opp med å servere henne et avslørende innblikk i livshistorien sin. Senere blir det samtaler med forleggere og andre forfattere, men også med en svært ung mann som opptrer som guide. Med ham fører forfatteren en filosofisk samtale om forholdet mellom barn og foreldre og i hvilken grad foreldre egentlig påvirker sine barn.

Troen på den romantiske kjærligheten og de mange smertefulle bruddene i dens kjølvann er et tilbakevendende tema i flere av monologene. Her er skarpe og ærlige observasjoner som denne: «gleden ved å gjenopplive hendelser etter at det smertefulle ved dem var fjernet», eller denne kontroversielle «uansett hva vi gjerne vil tro om oss selv, er vi bare et resultat av hvordan andre har behandlet oss.» I «Kudos» streifes det også innom politikken, der brexit blir kommentert med snert og humor. Forfatteren skal også intervjues av et par journalister i denne boka, og det underlige skjer at det er journalistene som ender opp med å fortelle sine historier.

«Transitt» skiller seg fra de to andre bøkene ved at den foregår i London, der forfatteren Faye er på jakt etter et sted å bo etter skilsmissen. Hun finner en leilighet i et gammelt hus i en fornem del av byen, og har behov for oppussing. En eiendomsmegler er den første som kommer til orde i denne romanen, etter hvert følger en snekker og en frisør, men også en ekskjæreste. I samtalen med sistnevnte dukker det opp plutselige glimt og erindringer der forfatteren ser klart hvorfor forholdet gikk i stykker. Et middagsselskap hos forfatterens fetter er et særdeles skarpt og underholdende punktum i denne romanen. Her må også nevnes at oversetteren Agnete Øye må ha hatt et godt øre for forfatterens språk.

Rachel Cusk har blikk for omgivelser og arkitektur og kan skildre triste forsteder i Europa med ubehagelig presisjon. Det samme gjelder hennes evne til karakteristikker av menneskers ansikter og figurer, som til tider kan nærme seg det nesten groteske i ærlighet. Cusk har levert et originalt litterært bidrag til en ærligere forståelse av hvilke krefter og følelser som styrer livene våre.