Bøker

Overbevisende debut

En ung kvinne flytter inn under ei seng på et gamlehjem i denne solide debutromanen.

Dagsavisen anmelder

ROMAN

Marjam Idriss

«Jannikeevangeliet»

Gyldendal

På de aller første sidene i Marjam Idriss' debutroman «Jannikeevangeliet» ser tjueårige Jannike og lillesøstera hennes noe som endrer alt. De er på vei hjem fra butikken. Ei svart kvinne ligger på bakken, omkransa av tre gutter. «Jævla negerlesbe», roper guttene, og «jævla avviker. Mamma sa du drepte dama di på asylmottaket». De sparker henne. Lillesøstera på fjorten reagerer spontant. Hun konfronterer guttene. Ypper til kamp. Jannike vil bare bort. Løper med varene, tror hun har søstera med seg.

Det har hun ikke. Likevel starter Jannike på middagen. «Om hun ikke kunne være heltemodig, skulle hun i alle fall være pliktoppfyllende». Først senere kommer søstera hjem. Men seg har hun guttenes offer, flyktningen Layla, som bor på mottak. Jannike og Petra tilbyr middag, men idet de fullfører maten, forsvinner Layla.

Skyldfølelsen slipper ikke taket i Jannike. Hun skammer seg sånn at hun vil slippe å se Petra. Selv om det er hun som er søsteras foresatte. Jannike rømmer til sin demente farmors rom på gamlehjem. Under farmors seng er det plass til at Jannike kan sove om nettene. Om dagen lurer hun til seg mat og kaffe, og tilbringer tida sammen med den demente gamle dama og talkshowhelter som Oprah, Ricki Lake og Skavlan, på TV-skjermen og i sitt eget hode. Det eneste hun trenger å passe seg for er de ansatte, særlig nattevakta.

Parallelt med dette, rulles Laylas historie opp. Hun bor på flyktningmottak. Er «ikke framme, men hadde sluttet å gå, og alt her var grå ventetid». Har flyktet fra landet sitt fordi hun elska feil person. Ei kvinne, forstår man etter hvert. Det er farlig. På mottaket forelsker hun seg på nytt. Følelsen gjengjeldes. Men den utkåra tør ikke. Hun tenner fyr på seg selv, og dør. Layla står tilbake med sorgen og skammen. Hemmeligheten.

To utskudd, altså, på hver sitt vis. Begge fylte av skam, begge utenfor hovedstrømmen. Jannike er overbevist om at hun er et dårlig menneske, råtten innvendig. Hun vil bare forsvinne. Layla har lært at hun er et dårlig menneske, at kjærligheten hennes er tabu, farlig, ødeleggende. Hun får etter hvert opphold, norskkurs, jobb, men kommer aldri på innsida av noe likevel. Rektoren ved skolen Layla vasker snakker om at «dere» må være takknemlige for å ha kommet til den norske velferdsstaten. Men «selv om hun syntes det var ubehagelig å være dere istedenfor du, ble rektoren aldri noe annet enn en grupperepresentant for henne heller».

Slike nyanseringer er en av «Jannikeevangeliet»s styrker. Hva vil det egentlig si å være et godt menneske? spør boka. Tankene er viktigere enn konklusjonen. Det handler om utenforskap, enten det er selvvalgt eller utanfrapålagt. Om omsorg, og omsorgssvikt. Kjærlighet, i vid forstand. Hvordan reparere et skada menneske? Den allvitende fortelleren viser fram Jannike og Layla på godt og vondt. Viser fram skjørheten deres, men også blaff av styrke. Alvor, men iblandet mye humor – et skrått blikk på kulturen vi er eller ikke er del av.

De majoritetsnorske fordommene blir klart avkledd, som da Layla får jobb på gamlehjemmet der Jannike gjemmer seg, og en hjelpepleier på vaktrommet forteller at dattera har «kommet ut av skapet». «Du har vel aldri hørt om lesber før, du?» spør de, og tolker Laylas usikre stillhet som hat. De belærer henne om at «dette er noe du må akseptere om du skal være velkommen her», men setter med det bare en ekstra hengelås på Laylas eget skap. Et annet sted handler det om asylsøkernes norske støttekontakter som i bytte mot kunnskap om taco og gullrekka får sosial kapital og «fri tilgang til frasen «jeg er ikke rasist, men ...»».

Teksten er kanskje en liten tanke ujevn, i tone og tempo, og alle bildene er ikke like originale. Men de fleste er det. Marjam Idriss' gjør seg dessuten kloke smarte rundt språk og identitet, som når hun lar Layla tenke følgende: «På norsk var hun ikke noen i det hele tatt. Frasen passet liksom ikke i munnen hennes; de tilhørte ikke henne. Alle erfaringene hennes, hele historien hennes, var på et annet språk. Å oversette disse erfaringene føltes som å oversette seg selv. Hun fryktet at hun aldri kom til å bli kjent med noen på dette språket, fordi hun inntil nylig ikke hadde funnes i det». Hun skriver også godt om tid, mest om å henge fast i den.

Moralen her fins mellom linjene. «Under krigen skjedde det mye vondt. Vi så det. Vi gjorde ingenting», sier den demente farmora. Hva ser vi, og hva gjør vi med det?